oddsvend scandinavian wildlife

...ikke bare fjell og vidde eller skog og mark

2012-01-01T18:21:00.009+01:00

2012 er her. Året 2011 var dramatisk for mange. De store hendingene i verden og i vårt eget land dette året hadde fortjent noen innlegg på denne bloggen. Men siden denne bloggen først og fremst er viet mitt skandinaviske turliv, vil jeg ta med at 2011 har endret mitt turliv på to måter. Det første er at jeg har kommet meg ut på elva! Ja, både en bestemt elv, men også elva i sin alminnelighet. Etter de første introkursene i elvakajakk og elvepadling i kano i 2010, ble det tid for å prøve seg i fri utfoldelse i 2011. Det var mest krevende å mestre elvekajakken, og her møter jeg nok fortsatt 2012 som en nybegynner. ELvepadlinga i kano ble toppet med en ni dager lang tur fra Dividalen, over grensa til Norrbotten i Sverige og etter hvert ned den flotte Lainioelva til Øvre Sopporo. Det vil komme en fortelling fra denne turen her på bloggen etter hvert.

Den andre endringa i 2011 når det gjelder mitt turliv, er at et skifte av jobb har redusert mine muligheter til å gjøre absolutt alt jeg vil i naturen. Etter et år i 2009 med seks turer på mer enn én ukes varighet, og nesten like høy aktivitet i 2010, har et jobbytte våren 2011 gjort at jeg må innskrenke meg til knapt tilmålte ferieuker, og i tillegg må tida i helgene i stor grad omprioriteres fra turliv til jobb. Slik vil prioriteringa være også i 2012 og et stykke inn i 2013. Jeg har vurdert om tidspresset også skal føre til at jeg må legge ned denne bloggen om mitt friluftsliv, men har kommet til at "oddsvend scandinavian wildlife" skal få bestå. Så får mine lesere heller smøre seg med tolmodighet, vente på de fortellingene som kommer og glede seg over de høydepunktene som finner veien hit til bloggen.

Jeg ønsker dere alle et godt år på tur i 2012!

Bildet viser bloggskriveren i arbeid på Riksarkivet i Oslo. Arbeidet med et historieverk om sparebankenes histore i Nord-Norge krever tid og oppmerksomhet. Desto viktigere blir hver enkelt av de turene det blir tid til, på ski, til fots, med kano eller kajakk.

Mørketidsflyktning i svarte skauen

2011-12-03T17:43:00.007+01:00

Denne første helga i desember tilbringer jeg vanen tro som mørketidsflyktning i Sør-Norge. Og som vanlig lever jeg flyktningelivet i skogene rett øst for Oslo. Her i villmarka der mange fant beskyttelse under veis til Sverige fra farene i Oslo under andre verdenskrig, har jeg funnet friheten fra mørketida noen livgivende i dagslyset. Mens fjorårets flyktningedager bød på sprengkulde og gnistrende vinterstemning, har årets første flytningedager vært i regnvær og kuling. Men selv om skauen ligger søkkvåt og beksvart, gir likevel dagene nok lys til å gi krefter til resten av mørketida i nord. For å nyte dagslyset tilbringes dagen utendørs - med vandretur til postkassen for tur-registrering på toppen av Kontorplia. Høydepunktet på turen blir likevel bålkosen i gapahuken litt lenger ned i lia.

Høstidyll ved Hankø

2011-10-24T10:58:00.008+02:00

En helg hver høst samles en vennegjeng nordfra i skjærgården i Østfold. Her vandrer vi rundt i lystig "Morn du!"-stemning og opplever et friluftsliv helt på kanten av det tillatte for å kunne omtales i denne bloggen. Det som rettferdiggjør omtalen er nettopp den kontrasten vi opplever i forhold til våre felles barne- og ungdomsår i Harstad. Det er nemlig dette fellesskapet fra nord vi dyrker gjennom våre årlige treff. Og da er det jo hyggelig at vandreturer i nærområdet ved Slevik hører med. Og best av alt er selvsagt strandidyllen og bergformasjonene ved Mærrapanna. Og som krona på verket, og for å understreke den geografiske og kulturelle forskjellen til mitt vanlige friluftsliv i nord: Hankø som kulisse i bakgrunnen (bildet nederst).

Fiskøya i Tjeldsundet

2011-10-01T19:10:00.007+02:00

Jeg har hatt en travel høst med få mulighter til friluftsliv. De siste ukene har jeg vært i felt med research og intervjuer på mitt forskningsprosjekt (om nordnorsk bankhistorie). Det er derfor gledelig at jeg har hatt mulighet til å etablere base på mitt landsted på Fiskøya i Lødingen. Denne helga tilbringer jeg utendørs med veiutbedring og stabling av ved. Og innimellom er det tid til bare å nyte stedets idyll. Bildet viser utsikten fra hyttas stuevindu denne lørdagsmorgenen.

... og høsten kom i Bodø!

2011-09-29T19:10:00.007+02:00

Byer i Nord-Norge skal ligge ved havet og de skal være omgitt av fjell! Fra ditt stuevindu vil du la blikket gli over blåe flater ut mot det uendelige havet eller majastetiske fjellformasjoner. Det er denne kontrasten mellom det hjemlige urbane og den naturen som rammer inn dette hverdagsrommet som gjør byene i nord unike. Og det som gjør dette møtet mellom urbanitet og naturlandskap så naturlig i nord, er byenes beliggenhet i det begrensete naturrommet mellom hav og fjell - byene i nord ligger i skråninger som gir nordlige byboer deres livsnødvendige utsikt! Ta utsikten fra nordboeren og du dreper vår arktiske sjel!! Det fins imidlertid én by i nord som bryter fundamentalt med alle forestiller om en nordlig by. En by lagt på ei slette og med utsikt til - ja, til ingen ting! Eller til brungule betongvegger og firemannsboliger i sirlige rekker. En by lagt på ei slette i lavlandet og med alle naturens formasjoner i slik avstand at du bare kan ane at det fins noe annet enn brungul kjedsomhet mellom svenskehusenes linjalrette bordkledninger. Du har selvsagt skjønt det for lengst: Jeg snakker om Bodø! Den selvutnevte hovedstaden for alle "nordlendinger" og en by som attpåtil har fått strigrått seg til å få døpt om sitt største skolebygg til universitet. Noe mindre nordlandsk enn Bodø fins vel knapt i hele verden. Og det er nesten trasig at byens traurige gulkledte fotballag ble møtt av "Å eg veit meg et land langt der oppe mot nord" da laget mot all sunn fonuft ble de første fra nord til å spille cupfinale på Ullevål. Flaut, flaut!! Og det er bare bragdene til lagene fra Troms - jentene fra Medkila i Harstad og "gutan" i TIL - som har kunnet gi nordlendingene stoltheta tilbake. Og da snakker vi om fotballag fra byer der blikket finner hvile i balansen mellom urban kreativitet og naturens evighet. Bloggleseren vil forstå at jeg har tilbrakt noen dager i Bodø Og det som har berget sjel og sinn gjennom disse dagene, er at jeg har funnet et rede i byens utkant - ved havkanten i Bodøsjøen. Da kan jeg i det minste hver morgen, idet jeg begir meg mot "byen" på dens kjedsommelige sletteland, og igjen hver aften idet jeg vender tilbake til mitt rede, nyte blikket av møtet mellom det nære landskap, havets brytninger i den ytre Saltenfjorden og fjerne fjellformasjoner under høsthimmelen. Denne arbeidsuka i Bodø ble også det første møtet med høsten - med regnværet og kulingen og tankene om nye utfordringer når svart høst blir til hvit vinter. Og i strandkanten i Bodøsjøen tenker jeg, etter den flotteste sommeren i naturen noen gang; at jeg er klar, nå kan vinteren komme!

Turlagstur Rostadalen - Gappo - Reiersdalen

2011-09-11T13:40:00.002+02:00

Helga 2.- 4. september hadde jeg gleden av å være turleder for Troms Turlag i Indre Troms. Turen gikk fra Tverrelvmo i Rostadalen med start fredag kl. 19.00. Vi gjorde unna en marsj på 12 kilometer innover dalen og opp i høyden til Rostadhyttene mens mørket seig på. Vi sjekket inn på "Jubileumshytta" kvart over ti, og som vanlig disse helgene tidlig på høsten: Det var godt med folk på de tre Rostahyttene. Lørdag morgen startet vi friske og opplagte til avgang klokka halv ni. En turdeltaker fra sørfylket syntes det var vel tidlig; og ønsket at vi fulgte døgnrytmen til turlaget i Harstad med avgang langt seinere. Deltakeren fikk imidlerid stor glede, som oss andre, av en lang ettermiddag på Gappohytta. Etter marsjen gjennom Isdalen var vi framme på Gappo i halv fire-tida etter en marsj på 20 kilometer. En lang ettermiddag og kveld gikk med til skrøner og moro. Søndag stod alle klar til turen videre utenfor hytta klokka halv ni. Vi fulgte "Nordkalottleden" tilbake mot Isdalen en times tid, men bøyde så av for å finne vår egen vei gjennom Reiersdalen. I år - jeg er turleder på denne ruta for tredje år på rad - valgte vi en ny trase gjennom Reiersdalen: Etter passet fra Isdal-platået gikk vi rett mot dalbunnen og fulgte denne ned til møtet med tregrensa. Vi valgte også en lavere rute enn tidligere vider mot åsen ned til Tverrelvmo. Vi kunne dermed klokke oss inn ved bilene i firetida på ettermiddagen. En av deltakerne målte ruta på gps, og med ny trase kom vi til at søndagens tur var på 25 kilometer. For meg er turen gjennom reiersdalen det absolutte høydepunktet på denne turen. Her går vi utenom turløypene og beveger oss i et majestetisk landskap tilbake mot Rostadalen. Dette er også bjørnens rike, litt utenom alfarvei som denne ruta ligger. Pausene under veis brukte vi derfor til å speide etter spor som kunne si oss noe om bjørnens ferd i dalen. Denne turen går i relativt lett terreng, og dagsetapper på 12, 20 og 25 kilometer bør ikke skremme noen å delta neste gang.

Bildene: Øverst: Tre av turdeltakerne med øverst i Rostadalen i bakgrunnen. Nederst: deltakere speider opp reisersdalen langs den ruta vi har vandret fra passet i bakkant til høyre.

Gatelangs i Arkhangelsk

2011-09-11T13:16:00.001+02:00

Byvandringer er kanskje ikke helt "wild life", men likevel: Under mitt ukelange besøk i Arkhangelsk nylig, fikk jeg tid til vandreturer der jeg fikk utforsket både byterrenget og grenselandet mellom by og natur. Det er ikke til å komme forbi, at det var byen langs bredden av elva Dvina som erobret mitt hjerte. Russland er elvenes land, og det er et eventyr å kunne vandre langs elvene og studere russisk kultur fra ulike tider, der sporene etter bygninger og anlegg langs bredden ennå er tydelige. Og mest av alt selvsagt: Å oppleve både soloppgang og solnedgang langs vredden av en av de store russiske flodene.

Fra Kebnekaise til Ofotfjorden

2011-08-31T20:02:00.010+02:00

De mektige fjellområdene i Nord-Sverige ligger bare noen timers kjøretur unna byene i Nord-Norge. Likevel har det vært skjelden å møte andre norske under mine vandringer her. Disse fjellområdene, først og fremst Sarek men også Kebnekaise-området med sine mektige fjell og karakteristiske dalganger, har en magisk tiltrekningskraft på meg. I år ble atter anledning til å besøke Kebnekaise. Fjorårets topptur ble kanskje i korteste laget, så når jeg fikk med meg et hyggelig følge, la jeg ikke noe imellom og planla en lang vandretur fra svenske, majestetiske høyfjell til ville og vakre tinder ved Ofotfjorden. Vi tok buss 92 fra Kiruna til Nikkaluokta, der lette sandaler ble byttet ut med solide fjellsko. Vandreturen gikk med lette steg på den gode traktorveien fram til Láddujavri. Med sekk på nær 30 kilo og stekende solskinn lot vi oss lokke til båtskyss over vatnet. Tross sparte føtter, ble det en drøy åtte-kilometers marsj inn i kveldinga før vi ankom Kebnekaise fjellstasjon. Vi slo leir i behagelig avstand fra fjellstasjonens ståk. Med gråvær og striregn dagen etter - den eneste regnværsdagen i norskandinavia denne sommeren, er jeg sikker på - måtte turplanene forandres: Håpet om et topptur på Kebnekaise i år igjen svant hen, og vi kunne heller ikke forsette videre via Tarfala slik planen var; vi måtte nemlig ha med stegjern for å passere isbreen etter Darfajavri, ble vi fortalt. Det ble derfor til at vi tok koffertruta til Singi fjellstasjon og ga oss i vei nordover Kungsleden derfra. Ikke å forakte det heller: Hva er vel mer hyggelig enn å hilse et samstemt "Hej!" femti ganger om dagen, når man gjør denne turen motsatt vei enn toglastene med stockholmare som gjør nasjonalturen mellom Abisko og Nikkaluokta. Vi fulgte Kungsleden til Alesjaure, med passeringa av Tjäktapasset og en teltleir vis a vis Tjäktastugan som et høydepunkt. Fra Alesjaure la vi kurset bratt vestover opp i fjellet. Det var ei steinete men likevel flott rute til Unna Alakas, denne utposten av en svensk fjellstasjon bare et par kilometer fra grensa. Vi fortsatte forbi stasjonen til teltplass på den nydelige stranda i vestenden av Conujaure. Nå var de verste strabasene unnagjort, og neste dag gikk vi bare et par kilometer og fikk en lang ettermiddag med kakebaking og hyttekos i Cunojaure-hytta. Men vi hadde likevel det kanskje mest spektakulære stykket igjen: Gjennom Oallavagge (Djevelpasset) og langs Oallajohka ned til Sørdalen mellom Hundalshytta og Katterat. Det siste stykket går man bare om man velger å droppe Hundalshytta. Det er mitt gode råd til dere alle: Selv om dere velger å overnatte på Hundalshytta, så ta denne omveien og opplev kanyonlignende fjellsider og den gedigne jettegryta som er formet av titusener av år med brevann. Turens siste morgen kunne vi fra teltåpninga iakkta tåka som kom sigende. Avslutninga ble derfor i en tett "dimma" som bare ble et vakkert bakteppe til alle flotte inntrykk fra turen som fikk rulle bakom pannebrasken idet vi nærmet oss Katterat og togturen til Narvik. Med tidenes beste sommer i nord; dette ble en vandring vi som opplevde den vil ha i minnet for alltid. Da får det heller være at vi denne gang bare fikk et glimt av Kebnekaises topp over Rabots glaciär der bak Drakryggen et sted!

En liten perle i Nordland

2011-08-17T22:07:00.008+02:00

Under en kjøretur i Nordland i sommer kom jeg over denne lille perlen av et sted: Hvit strand, blått hav og og en liten bergknaus til å klyve på. Et vakkert sted i landets vakreste fylke! Absolutt et sted å padle til for å tilbringe en kveld ved bålet ved stranda. Den som gjetter hvor denne lille perlen ligger, er velkommen til å slå følge under en padletur dit neste sommer!

Å møte "Nordnorge" i Trollfjorden

2011-07-19T23:00:00.005+02:00

Hurtigruteskipet "Nordnorge" ble mediekjendis under NRKs fem døgn lange sending fra seilasen Bergen-Kirkenes. Under skipets neste rundtur fikk jeg oppleve "Nordnorge" på nært hold: Da skipet gjorde turen inn Trollfjorden, den smale fjordarmen ved Raftsundet. For min del gikk turen dit i kajakk. Vi satte ut fra Tennfjorden på motsatt side av sundet, rundet Ulvøyas nordside, der vi kunne de vakre nordlandshusene Ulvøyhamn og under Svartsundtindene. Etter et hyggelig og overraskende møte med gode padklevenner fra Tromsø, gikk turen inn Trollfjorden. Her steg vi i land for å skue hurtigrutas ferd i den trange fjorden. For vår del endte dagen ved en vakker strand på Brakøyas vestside, med Austvågøyas vakre Lofotfjell som panorama. Bildene ovenfra: 1) Bloggskriveren på vei inn Trollfjorden. 2) Møtet med "Nordnorge" dokumenteres. 3) Teltplass på Brakøya.

Elvepadling i Tromsø?

2011-07-11T18:28:00.005+02:00

Etter en vår og forsommer på elva, melder tankene seg om det er mulig å drive elvepadling i Tromsø? Jeg mener: Uten å legge i vei til elvene i Indre Troms? Dette ville jeg prøve å finne ut av, og en ettermiddag midt i juni fikk jeg med en elvepadler til for å sjekke ut et par elver nær Tromsø. Turen gikk først til Tønsvikelva, halvannen mil fra Tromsøbrua. Det var midt i vårflommen, og vi møtte derfor ei vannrik elv. Dette så lovende ut! Helt til vi møtte en låst veibom på skogsveien. Vi satte derfor ut like oppafor veibommen. Og turen ble derfor bare på noen hundre meter. Det var ingen padlemessige utfordringer på det stykket vi fikk padlet. Enkelt og greit bare en tur! Tønsvikelva er nok ikke en elv jeg vil notere på noen liste over padleelver, men i mangel av alternativer og en dag med lite penger til drivstoff til bilen, en dag med vårflom i elva - ja, da kan det kanskje bli aktuelt å sette ut en gang til. Hvis man orker å bære kajakken noen kilometer lengre innover dalen, da. Bedre var ikke forholdene i Oldervik-elva. Også her møtte vi ei flomstor elv. Men likevel grunn og steinrik. Og der elva hadde en viss dybde - i yttersvingene av elveløpet - lå det nedfelte trær i elva alle stedene vi kom til. Så padling her krever tolmodighet med grunt vann og årvåkenhet i forhold til trær i elveløpet. Men kanskje kan også denne elva friste en eller annen en eller annen gang. Bare sånn for en tur. For elvepadling kan det vel ikke kalles, det man måtte få til på noen av disse elvene. Jeg søker fortsatt etter den gode padleelva i Tromsø. Er det noen som har gode tips? Bildene: Utsett i Tønsvikelva - i en klassisk båt fra 1980-taller: Dagger Infrared - og synfaring av Oldervikelva (Foto: OÅ, Tromsø).

En travel vår på elva

2011-07-03T15:01:00.004+02:00

Jeg har noen rolige dager i Tromsø etter en vår og forsommer med heltisk padleaktivitet. Og det meste har foregått på elvene i Indre Troms: Divielva og Målselva. Høydepunktet ble nok elvepdletreffet i Øverbygd fra 17. til 19. juni. Her padlet jeg min Ally 16,5 på Divielva første dag. Hensikten var å få samkjørt vårt "team" foran sommerens tur på Lainioelva i Nord-Sverige. Andre dag valgte jeg nye utfordringer i elvekajakken. Du kan lese mer om elvapadlesamlinga i avisa Nordlys på nett. Og du kan se avisas videodekning av samlinga i dette web-TV-innslaget. (Den lange sekvensen av en elvekajakk-padler på bærtur midt i reportasjen, er nok bloggskriveren ...) Hvis du blir smittet av elvepadlebasillen, finner du et nettverk av elvepadlere i Målselv elvepadleklubb. Bildet: Aslak Prestbakmo i kano på Divielva.

Skjærgårdsidyll ved Lødingen

2011-06-26T23:23:00.010+02:00

Etter flere helger med padling på elvene i Indre Troms, ble det endelig tid får å kjenne saltvann under kjølen igjen. Etter ankomst til hytta mi på Fiskøya i Lødingen fredag kveld, gikk turen videre lørdag sammen med gode padlevenner fra Harstad. Målet var sørspissen av Hinnøya - og den flotte skjærgården som strekker seg fra Lødingen Vestbygd og ut i Vestfjorden. Vi valge å sette ut i Øksneshamn, og herfra kan en "øyhoppe" fra holme til holme nesten til Svolvær. Vi satte kursen ut siste delø av Øksfjorden og fortsatt rett sør på vestsida av Seøsøya. Vi så et par gode sandstrender på denne sida av øya, men fortsatte til øya Mågen. Vi fant ikke et helt perfekt sted å lande og fortsatte derfo litt østover til Reinøya. Vi fant brulkbar havn (ikke sandstrand riktignok) på østsida av denne og slo leir for natta. Herfra var det flot utsikt ut til Lofoten i sør-vest og over Vestfjorden til Hamarøy og Steigen - med Hamarøyskaftet som selvsagt blikkfang. Tankene gikk selvsagt til den flotte turen ned kysten fra Harsatd til Bodø for to år siden. Nå var tida endelig inne til å besøke det øyriket vi dengang kunne skue som et lite lappeteppe foran Lofotfjellene. Søndag frisknet vinden på. Men 5-6 m/s vinde er til å leve med. Vi kruset rundt i skjørgården - først rundt sørspissen av Selsøya og opp langs østsida av øya. Vi passerte igjen et par vakre strender. Vi satte videre østover ved Oksøya og padlet sørover igjen og endte på Lappholmen nord fro Vardøyane ved Store Svellingen. Her var det et eldorado av flotte sandstrender. Dette området anbefalers for dem som vil ha noen langsomme dager og padle rundt i en verden av småøyer og holmer. Vi avsluttet turen med å padle nordover på øststida av Ærøya, for vi satte kursen mot innløpet til Øksfjorden som avslutning på turen. Nå fikk vindet litt avstand å leke seg på, og vi kunne surfe på friske dønninger det siste stykket inn til Kastneshamn. Bildene ovenfra: Bloggskriveren utenfor sitt MSR Hubba Hubba HP med Vestfjorden som bakgrunn. Hamarøyskaftet kan såvidt skimtes i bakgrunnen. Telte var med som en test. Det er nok ikke noe utpreget skjærgårdstelt. Med god plass i kajakken fins det bedre valg, og Hubba Hubba er nok forbeholdt ryggsekken når kravet til vekt teller. Neste: En god padlevenn fra Harstad - Nils Jakob Schjelderup - ved den idylliske sandstranda på Lappholmen nord for Svellingan.

Ved Vetlenesbua i kano

2011-06-20T19:29:00.004+02:00

Vetlenesbua i Dividalen! En liten perle for de innvidde! Et sted jaktfolk tyr til i regnfulle høstkvelder, turfolk trekker til i sprengkulda midtvinters eller et sted noen bare trekker til for å oppleve idyllen ved Divielva. Leserne av denne bloggen vil ha sett at det er et av stedene som går igjen på mine turer - gjerne som utgangspunkt for turer i Dividalen og til Vouma-området. Sist helg fikk jeg oppleve Vetlenesbua fra en ny side: Sigende ned Divielva i en kano. Der elva flyter som stillest før den går over i små stryk og etter hvert faller utfor nedre Divifoss - rundt en slak sving i elva (som tidligere har vært motiv for bilder av vinterens første solstråler) - der åpenbarer stedet seg. Et av de aller vakreste og mest fredfulle stedene jeg vet om!

På kurs i elvekajakk på Målselva og Divielva

2011-06-06T20:24:00.007+02:00

Padlesporten i Troms har på få år utviklet seg i mer eksperiementell retning. I havpadlinga er teknikk og lek blitt like viktig som fart og konkurranse, og teknisk padling med kanting og styretak er vel så morsomt som krafttak og hurtighet. For noen har det derfor blitt naturlig å søke utfordringer der kravet til tekniske ferdigheter i kajakken er enda større: i en liten og ustabil farkost på elv. Elvekajakk inngår i likhet med kanopadling på elv i Norges padleforbunds "våttkort", som jo også havpadlinga gjør. Men det var nok mer enn jakta på nye våttkort-oblater som brakte sju ferske elvepadlere til Målselv i Troms for å ta et grunnkurs i elvekajakk hos Målselv elvepadleklubb sist helg. Med profesjonell instruktør fra padleforbundet og to hjelpeinstruktører fra klubben, burde nybegynnerne være i de beste hender til å prøve selv de dristigste vågestykker på elva. Deltakerne slo leir ved Målselva ikke langt fra Øverbygd sentrum. Fredagskvelden gikk med til teori om padletak og viktigheten av kanting av kajakken mot strømmen, ulike hindringer i elv, som "blide" og "sure" valser, "tunger", "puter" og "underspylinger", og ikke minst om betydningen av at man faktisk vet om slike mulige "farer" (eller lekeobjekter - alt etter egne ferdigheter). Og kjenner man ikke elva må den derfor "synfares" før man legger i vei. Lørdag morgen var det tid for å praktisere ferdighetene. Først i et nesten stillestående parti av Målselva. De som var helt, eller neste helt ferske i elvepadlingas kunst (som meg), trenget det første halvtimen til å lære å holde kajakken på rett kurs. Det var enklest for dem med "river runner"-kajakk, litt verre for dem med litt buttere "creek-båt" ("bekkebåt" til smalere stryk og høye stup), og nesten umulig for dem med små og butte "play"-båter. Etter hvert fikk alle såpass styring på kajakkene at det var mulig å samles til videre instruksjon - og da stod "kameratredning" på programmet. Og da snakker vi ikke om havpadlingas kameratredning, der man etter et velt kryper ut av kajakken, holder seg ved den i påvente av at gode padlekamerater kommer til unnsetning. I elvepadling trenger man virkelige kamerater. Her er det nemlig ikke noe tull. Etter et velt blir man liggende opp ned under kajakken, holder hodet framover for å beskytte ansiktet mot mulige steiner i elva, og banker hardt i kajakken for å påkalle padlekameratenes oppmerksomhet. Når gode kamerater så får kommet bort til den uheldige, skal vedkommende feste grepet i den gode kameratens kajakk og rulle opp med bestemt press fra knærne mot kajakken og riktig rotasjon i hoftene. Selv fikk jeg dette til å fungere på stille vann, men jeg fikk jo også sett at andre nybegynnere faktisk fikk dette til å fungere i strømmende vann. Det gjelder bare å komme seg over de første to sekundene med panikk og så holde på det oksygenet man har. Kommer ikke hjelpa i tide, evakuerer man lett kajakken og kommer seg i land. Etter innøving av padletak og redning, bar det nedover elva et stykke til litt striere strømmer, og til øvelser på å komme seg ut i strømmende elv (ved å kante kajakken mot elvestrømmen), og trykt til land igjen - ved ny kanting av kajakken mot elvevannet i oppstrøms rennende bakevjer. Slutten på første dag var en lengre tur ned elva fra Skjeggesnesbrua. Det var mye grubling blant nybegynnerne før de la i vei, men desto høyere jubelrop i bølgerekkene og gledesutbrudd da det første 1 pluss-stryket var unnagjort (elvepadling graderer vanskeligheter på en skala fra 1 til 6). Andre kursdag bar det til Divielva. Vi samlet oss ved Høgskarbrua for mer instruksjon. Denne gang var det bruk av redningsline som stod på programmet. Kurslederen nøyde seg ikke med instruksjon - her skulle alle til pers både som reddere og som nødlidende. De med minst vannskrekk jumpet uti først. Det kunne se dramatisk ut nedover elvestrømmen før den "forulykkede" fikk fatt i en av kastelinene, og like så dramatisk når vedkommende forsvant i elva som et dupp på vei mot land. Men etter litt instruksjon om å holde lina mot kroppen og flyte på rygg, kom de neste seg velberget på land etter første forsøk. Siste rest av søndagen gikk med til en tur nedover Divielva. De ivrigste (instruktør, hjelpeinstruktør og kjempeivrig kursdeltaker) startet turen med et "dropp" på fire-fem meter ned til elva, noen valgte en relativt stri strøm på høyre elveside, mens de fleste satte forsiktig ut fra venstre side. Etter å ha passert "handicap-fiskeplassen" 200 meter lengre ned, gikk elva over i et parti med mye store steiner i bunnen. Nå var det såpass vårflom at vi fløt halvmeteren over steinene. Men steinbunnen laget utfordrende strømmer, noen steiner stakk opp som synlige hindre, andre forårsaket små valser eller bølgerekker. Alt i alt en utfordrende og morsom del av turen. Siste strekninga ned til "take out" ved brua til Devdisjavvre, fikk alle prøve ferdighetene som de ville, og vi kunne se at alle behersket styre- og kanteteknikkene godt nok til å ta seg inn på og ut av elva. Ei begivenhetsrik helg gikk mot slutten med utdeling av nye oblater til våttkortene - til deltakere som sverget evig troskap til elvepadlingas gleder - utveksling av epostadresser og løfter om å avtale nye turer på elva. Bildene ovenfra: Nr. 1: Deltaker moter seg opp til sitt første forsøk på å få kajakken ut i elvestrømmen. Cluet er å kante kajakken slik at elvestrømmen fra venstre kommer under kajakken. 2: Forøket lykkes - padleren er ute i strømmen, og med åra i vannet er det lettere å ha kontroll på kajakken. 3: Elvepadler har havnet i vannet helt nederst i Nedre Divifoss. Redningsteam står klar på elvebredden med kasteliner. 4: Padleren har fått fatt i kastelina og trekkes til land. 5: En kursedeltaker utsråler glede ved reisens slutt. Og det er ikke uten grunn: Han har fått prøve bloggskriverens Liquid Logig Remix -kajakk. Ei mesterlig skute både for nybegynnere og erfarne padlere.

Padleglede på Divielva

2011-06-01T21:10:00.004+02:00

Årets første padletur på elv er unnagjort. Og som i høst, gikk turen til Dividalen i Indre Troms. Jeg fikk med meg en padlekamerat som gjennomførte grunnkurs i kanopadling i i samme gruppe som meg sist høst, og nå ville vi friske opp ferdighetene til neste trinn på kursstigen om to uker. Vi fikk attpåtil anledning til å bli med en gruppe ferskinger på deres andre kursdag, slik at vi kunne sesongåpne på Divielva både ned større trygghet og med en viss aura som "veteraner" - sett i nybegynnernes øyne. Helga ga samtidig anledning til å innvie min Bergans Ally kano -den klassiske utgaven i 16,5 fots lengde. Uka i forveien var alle kveldene gått med til å rigge kanoen, lime på fester for spruttrekk, og forsterkningsband både under og på begge sider. Litt av en jobb!! Men så er også kanoen med det rustet for både steinete elv og draging på grunna. Første dag ble tilbragt på et lite vann ved siden av Divielva, og timene gikk unna med øving av padletak og redningsteknikker. Søndag var det duket for tur på Divielva. Det var en viss vårflom, men opphold og kaldvær i fjellet hadde bremset tilsiget såpass at elva syntes helt trygg. Vi satte ut ved brua til Dividalen kraftverk / Devdis, og under veis ned til Holt ble det tid til å øve både på padletak og på å bli trygg der elva satte litt mer fart. Statusen som "veteran" gjorde at en kunne tillate seg et visst hovmot - og litt fryd over nesten-veltene til en kursdeltaker fra Varanger. Sesongåpninga på elva er unnagjort! Nå venter litt større utfordringer på elvene i Indre Troms de neste helgene.

Sjøsprøyt, steingrunn og padleglede på Senja

2011-05-22T20:05:00.006+02:00

De første dagene med sollys døgnet rundt har jeg tilbragt på et av de aller vakreste stedene i landet: På ytre Senja. Nærmere bestemt på Bøvær ved Skaland i Berg kommune. Der deltok mer enn 30 padlere fra Troms på årets Crossover-padlesamling for havpadlere. Som navnet indikerer, er dette ei samling for kryssing av havpadlingas sjangere og for å prøve seg i friskere farvann eller på mer sprelske padletak en det man praktiserer til vanlig. For egen del dro jeg til Senja for å la padlelysten bestemme aktivitet. Valget falt på et introduksjonskurs i Rockhopping: Padling i brytende bølger - over skjær og mellom tranga passasjer langs land. Utfordringene stod i kø både når det gjaldt nye teknikker for manøvrering, og ikke minst ferdigheter til å sørfe på krappe bølger over grunne skjær. Bildene viser kurslederen Bjørn Eines fra Bjørns kajakk, i utfoldelse der dønningene fra Ishavet møter berggrunnen på yttersida.

Siste turprodukt: Bergans Super Lett bukse

2011-05-19T22:06:00.006+02:00

Mitt siste turprodukt har jeg kjøpt med sikte på sommerens lengste fjelltur - fra Kebnekaiseområdet (og Tarfala-stugan denne gang) til Katterat ved Rombaksfjorden. En tur jeg lenge har hatt på ønskeslista og som endelig er satt på turprogrammet. Jeg var ute etter en lett, men likevel solid regnbukse. Egentlig kunne jeg sikkert brukt en vanlig, solid trelags gore tex-bukse. Eller jeg kunne valgt en lett bukse med packlite-membran. Men etter å ha gått søkkvåt i en packlite-jakke i to dager i styrtregn mellom Tjektapasset og Kisuris under en ukestur i Nord-Sverige for noen år siden, har jeg holdt god avstand til skallbekledning med denne membranen. (Jakka er degradert til vindjakke og brukes under uteaktivitet i lett regnvær når jeg er på hytta). Når jeg nå ville ha en lett skall-bukse til sommerbruk, falt derfor valget på Bergans sin "superlette" modell: Super Lett Long Zip - dvs. en bukse med glidelås hele veien på begge sider. Det er en bukse med Bergans egen dermizax-membran - og det blir mitt første møte med denne membranen. Buksa var ikke den aller letteste med sine 390 gram. Men heller noen gram ekstra for tørr velvære i regnvær.

Mot en padlesommer

2011-05-19T21:56:00.004+02:00

Sommeren kommer seint i nord. Men med den lyse sommeren i sikte, om enn fortsatt med snø nesten ned til sjøkanten og lenge til enga er grønn og temeraturen frister til havbad, var det på tide - den aller første maidagen - å innvie årets padlesesong. Selvsagt alt for sein, vil nok mange havpadlere mene, og tidligere har jo kajakken vært i bruk hele året. Men sånn alle faktorer tatt i betraktning: Godt var det å få sjøsatt kajakken og kunne ønske en padlesommer velkommen. Bildet: På tur ut Ersfjorden ved Tromsø 1. mai.

Blant hunder og gode kolleger i snøføyka

2011-04-10T20:22:00.016+02:00

Det har blitt litt færre innlegg på denne friluftslivbloggen i det siste. Det skyldes rett og slett at det har blitt førre turer, og dermed mindre frilufsliv å skrive om. Jeg har nemlig viet meg til nye utfordringer på andre områder for et par år framover - som forsker ved en ikke ubetydelig forsknings- og undervisningsinstitusjon i Tromsø. Men hva er vel mer hyggelig enn å møte sine nye kolleger med en skikkelig utfoldelse i villmark. Det har nemlig vist seg at i dette kollegiet med adskillig akademisk tyngde, er det opptil flere som har skjønt at akademisk tyngde lar seg kombinere med et liv i fysisk utfoldelse. Noen av mine gode fagfeller har nemlig funnet det for godt å ta fri fra forsknings- og undervisningsforpliktelser opptil flere dager i strekk for å begi seg ut i naturen på ski. Turene har gått i det beste skiterrenger som er å oppdrive i landet vårt, og i nabolandene med. Etter den første turen, med innlagt runding av Treriksrøysa og dermed besøk både i Sverige, Finland og vårt eget land, har turene blitt lagt lenger sør i grensetraktene mellom Troms og Sverige. Det var med stor glede jeg mottok mail-forespørselen om å slutte meg til årets tur. Jeg påbegynte mitt toårige forskningsprosjekt i begynnelsen av mars, og årets store ekspedisjon for de sprekeste i kollegiet skulle foregå i Indre Troms i dagene fra 23. til 27. mars. Og når timeplaner og avtalebøker bare lyser med bokstavene T og U og R, skal det mye til for å kansellere. Følget på seks akademikere la derfor i vei fra Tromsø på en av årets aller beste uværsdager, like fast bestemt på å gjennomføre turen, som hadde det vært publiseringspoeng på øverste hylle det hadde stått om. Følget bestod ikke bare av seks akademikere, men også sju hunder for å trekke de seks akademikernes tunge pulker opp de verste motbakkene. Akademikere er som kjent ikke bare lastet med kunnskap, men noen av dem også med et godt utvalg av pappkartonger i akkurat passe mengder til noen dager til fjells. Alaska huskyene er vinterturlivets Lamborghini, Rolls Royce og Turbo Jet i en og samme skikkelse, genuint skapt til sitt formål. Større iver etter å komme seg på tur, har jeg ikke opplevd. Uling og gneldring, og sliting og rykking i selene, stoppet brått da følget satte seg i bevegelse. Selv om det var vind og snøkov, gikk turen opp Rostadalen til Rostahytte greit. Vi kom fram tidlig på kvelden onsdag 23. mar, og kunne nyte en behagelig aften på den nye Rosta jubileumshytta. Det blåste friskt også torsdag, men ikke værre enn at vi stilte hundene foran pulkene - like ivrige som dagen før var de - og la i vei med kurs mot Moskogaisi-hytta som første etappe på vei mot Storrosta, som var dagens mål. Men jo lengre opp i høyden vi kom, desto hardere blåste det. Til lutt var sikten minimal samtidig som spreke hunder bare ville videre, videre inn i snøkaoset. Turens leder - hundeeieren, initiativtakeren, den absolutte sjefen og det dedikerte friluftsmennesket - Ketil Zachariassen tok resolutt avgjørelsen om å snu og vende tilbake til Rostadhytta. Etter et par omveier, som bekreftet regelen om at du kjører rett ut av kurs om du legger bort kompasset, kom vi oss tilbake til Rostahytta. Men akk, den flotte jubileumshytta var i mellomtida fylt opp andre fjelltravere, så det ble å ta inn på ei av gammelhyttene. Fredagen opprant på samme vis som dagene før. Vi ante at det ville være mulig med en tur til neste hytte, men før vi kunne legge i vei, lå hyttene igjen innpakket i snøkaos og sikten nærmet seg null. Vi valgte derfor det eneste riktige alternativet: Vi går fra hytte til hytte i Rostadalen! Vi tok turen fra gammelhytta og tilbake til Jubileumshytta. Dette ble en ny erfaring for oss både som turfolk og kolleger; en hel dag med tid, tid, tid, og verken artikler å skrive eller kilometre å tilbakelegge. Det fristet ikke med fagdebatt, og antydningen til strid om rett og galt i 1970-årene tok ikke helt av da den bare forsårsaket meningsløse gjesp hos alle uten professorkompetanse (les: hos alle under 50), så defor ble det å vie seg til Turistforeningens quis-kortstokk. Kvelden endte med en tydelig sosialt konstruert representasjon av fagfellesskapets klart differensierte forestilte fellesskap: Mens de med et visst engasjement i 1970-tallets stridigheter gikk hver til sitt i jubileumshyttas roligere avdeling, tok de unge ansvar for at hundene skulle slippe å dra unødvendige mengder kartonginnhold ned bratte utforbakke på vei tilbake til sivilisasjonen. Vi hadde nemlig kommet til den gode konklusjonen i fellesskap, at den beste veien ut av det hvite inferno, ville være å begi seg ned av fjellet. Vi avsluttet derfor årets fagtunge ekspedisjon en dag tidligere enn beregnet - og med full klarhet om forholdet mellom kompass og terreng, fjellformasjoner som forestilte eller reelle og snøvær som et klar objektivt kriterium for muligheten for skitur. Bildene viser, ovenfra og ned: 1) Bloggskriveren og forskeren med lånt hund. 2) Hund og fører i et glimt av klarvær. 3) Ekspedisjonslederen, forsker Ketil Zachariassen. 4) I snøkaoset på vei fra hytte til hytte i Rostadalen. Her forsøker vi å finne tilbake fra gammelhytta til Jubileumshytta. 5) Ekspedisjonen har kommet seg i trygghet under uværet nede i Rostadalen. Bakfra og fram: Postdoc Christine Smith-Simonsen, museumsbestyrer dr. art. Lena Aarekol, professor Einar-Arne Drivenes, professor Narve Fulsås og bloggskriver/forsker i tet. Alle foto: Ketil Zachariassen, Tromsø.

Superlett telt fra Helsport: Ringstind (940 gr)

2011-03-06T12:08:00.008+01:00

Vår fremste norske teltleverandør har gjort det igjen: Helsports nye Ringstind Superlight er et telt å merke seg. Det er et telt for én person - to i et kjempenødsfall - med innvendig bredde på 90 - 120 cm, innvendig høyde på 90 cm og totalvekt på 940 gram. Teltet er med det ett kilo lettere enn Ringstid Light, og det er kiloet lettere enn mitt eget nye superlette MSR Hubba Hubba HP. Det er opplang at det nye Ringstind Superligt må bli å regne med når det gjelder de aller letteste fjellteltene for sommerbruk. Teltet har den store fordelen sammelignet med mange andre telt i dette segmentet, at det har et gjennomtenkt ventilasjonssystem og ytterduk som går helt ned til bakken; alt utviklet over Helsports velkjente lest. Dermed kan brukeren selv styre ventilasjonen og tilpasse luftgjennomstrømmen etter eget ønske. Det er et absolutt pre - i vertfall i nordskandinaviske fjellområder. Teltet har imidlertid også noen svakheter. Helsport har gått tilbake til en innvendig høyde som er lik høyden i Ringstinds forløper Stetind på 90 cm. Jeg syntes ikke det var helt til å leve med i Stetind, som her er avbildet under en tur i Sarek i 2003, med Sarektjåkkå i bakgrunnen. Men det er mulig at Ringstind Superlight er lettere å bli godvenn med bare på grunn av en ørliten detalj: det høyeste punktet er flyttet til omtrent midt i teltet. Uansett: Et spennende telt som jeg ser fram til å se nærmere på. Det er ikke usannsynlig at dette blir å finne i min sekk under neste langtur alene; det er et lystig liv å være gramjeger, selv om det har sin pris!

Møte i Nordnorsk elvepadleklubb

2011-02-16T16:27:00.005+01:00

Mandag 21. februar kl. 17.30 på Kafé Flyt i Tromsø

Vi er mange som padler havkajakk som også har prøvd oss i elvekajakk eller i kano på elv. Det er nå en muliget for å bli med i et miljø og en klubb for elvepadlere av ulike kategorier – kano, elvekajakk, elvebrett, sit-on-top-kajakk eller til og med havkajakk i elv!

Nordnorsk elvepadleklubb har ligget i bakevja ei stund, men vil prøve å komme seg ut i strykene igjen, Vi inviterer derfor til ei samling for tidligere, nåværende og framtidige elvepadlere på Flyt mandag 21. februar. Vi vil føsrt og fremst samle elvepadlere lokalisert i Tromsø til en debatt om hva vi ønsker å gjøre med og i en klubb for elvepadlere, men også drøfte mer konkret:
- Basislovnormen for idrettslag
- Oppdatere medlemsarkivet
- Regnskap
- fastsette medlemskontigent
- lokalisering og fordeling mellom Tromsø og Målselv
- forslag til aktiviteter framover i klubben
- ide-myldring
- ønsker og forventninger
-annet

Vel møtt!

Bilder: Øverst: Real action. Bilde lånt fra facebooksida til Målselv elvepadleklubb. Nederst: En nybegynner. Ego i elvekajakk på flatt hav!!!

Redningsaksjonen ved Vuomahytta nyttårsaften 2010

2011-01-31T20:27:00.015+01:00

Nyttårsaften til fjells? For mange av oss med sans for både turliv og stilfull markering av årsskiftet, har romjula og nyttårshelga blitt ei viktig anledning å komme seg til fjells. For egen del startet det da vi alle skulle finne spektakulære måter å feire milleniumskvelden på – nyttårsaften mellom 1999 og 2000: Valget falt på Vuomahytta i Indre Troms. Siden har årsskiftet blitt feiret i fjellet, og kursen har mange ganger blitt satt mot dette paradiset mellom Dividalen og Altevatn. Gjennom disse årene har det nærmest skjedd en friluftslivets stille revolusjon i Troms. Turistforeningens hytter og skogforvaltningens tømmerkoier har blitt fylt opp av andre som også har latt seg utfordre av vintermørke, innlandskulde, grynning i bunnløs kornsnø og den ekstra årvåkenhet som kreves på sprø elveis så tidlig på vinteren.

Vi fikk et lite forvarsel om at dette kom til å bli en litt spesiell nyttårstur, da en av deltakerne i vår gruppe, en godt voksen vestlending med ryggsekk lastet med spekeskinke, nyttårsmiddag og sjampanje, falt igjennom elveisen på Anjavasselva og ble hengende på bruddkanten på ryggsekken. Det er ikke lurt å bli hengende slik over ei åpen elv, om noen skulle lure på det, så med god hjelp fra en turvenn kom han seg videre. Vestlendingen var én av i alt ni fra Tromsø-området som tok seg fram til Vuomahytta i løpet av 29. og 30 desember. Noen tok turen via Ole Nergård-bua, andre la inn en ekstra dag på Dividalshytta, mens det tredje gjenget startet fra Altevatn og fant veien via Gaskashytta. Vel framme kunne vi ta inn på ei hytte som var ferdig oppvarmet av to kompiser fra Sør-Troms, som ville bruke nyttårshelga til isfiske på Vuomavatnet. Vi var dermed i alt 11 stykker som somlet oss igjennom en rolig nyttårsaften formiddag, og som på hvert vårt vis forberedte den gode kvelden som var i vente. Pinnekjøttet lå klart i grytene, den første ølboksen var åpnet og sjampanjeflaska til vestlendingen stod klar til å sprettes, da en ung kvinne kom brasende inn i hytta; hennes turvenn hadde falt om under veis fra Dividalen og lå igjen et par kilometer fra Voumahytta innpakket i fjellduk.

Det unge paret, kvinnen fra Målselv og en mann fra Bardu, hadde startet fra Dividalshytta på morgenen. De var på en firedagers tur i fjellet og skulle feire nyttårsaften på Vuomahytta, før de endte turen på Innset. Kort tid etter avmarsj hadde Bardu-mannen begynt å føle seg uvel. Opp gjennom Anjavassdalen måtte kvinnen trakke vei i det nedsnødde, dagsgamle sporet. Det gikk langsomt innover dalen, og da kvinnen snudde seg for å se til mannen der løypa bøyer av fra Anjavassdalen mot Voumahytta, hadde Bardu-mannen falt om og lå bevisstløs i snøen. Klokka var da blitt 16 på ettermiddagen. Mannen våknet langsomt opp igjen, men det var klart at noe var alvorlig fatt. Målselv-kvinnen fikk pakket turvennen inn i sovepose og fjellduk og lagt han på et liggeunderlag. Paret måtte etter hvert ta det vanskelige valget; kvinnen måtte legge i vei til Vuomahytta med håp om å skaffe hjelp.

Da Målselv-kvinnen kom inn på Vuomahytta, møtte hun en gruppe som var mer enn normalt rustet for å yte hjelp. Her var fjellvante folk, to sykepleiere med kompetanse på akuttmedisin og sju av oss hadde bare uker i forveien gjennomført et 20-timers kurs i førstehjelp i regi av Troms Turlag og Røde Kors. Kurset hadde dreid seg om vanlige metoder for hjerte/lunge-redning og handtering av pasienter med ulik eller usikker sykdoms- og skadesituasjon og realistiske øvinger i forhold til nedkjøling, snøras, bruddskader, osv. Kurset hadde også spesiell fokus på stedlig ledelse av redningsaksjoner, med flere øvelser der kontroll og ro var like viktig som handlekraft. Alt dette kom vel med da latter, turfortellinger og fiskeskrøner måtte vike for vinterfjellets alvor denne nyttårskvelden.

Vi satte sammen ei gruppe på fem personer, de to sykepleierne og tre av de mest fjellvante, og forberedte oss på en redningsaksjon. Målselv-kvinnen hadde ankommet hytta kl. 17.30, og en halvtime seinere la de fem i vei mot pasienten i hennes spor. Det blåste godt i fjellet denne kvelden, men likevel ikke mer enn at sporet var tydelig nok. Vi forberedte oss på et scenario der vi ikke ville finne pasienten og derfor måtte etablere base i området, starte systematisk søk og sende én tilbake til Vuomahytta og kalle ut resten av nyttårsgjestene. Nå kunne vi følge sporet, rolig med tung pulk lastet av telt og full turutrustning, og vi fant Bardu-mannen idet terrenget flatet ut i møte med Anjavassdalen. Våre to sykepleiere gikk fram til mannen, mens de tre øvrige holdt seg på avstand og sto til tjeneste. Sykepleierne konstaterte raskt at situasjonen var alvorlig – mannen hadde høy puls- og pustefrekvens, pusteproblemer og sterke smerter i brystet. Det ville være nødvendig å få fraktet mannen ut av området, helst så snart som mulig ved hjelp av helikopter. Situasjonen denne nyttårskvelden inneholdt enda et element av hell: En av oss hadde med en nødpeilesender. Sykepleierne ga beskjed om å utløse senderen, og klokken 18.40 gikk nødsignalet til FindMeSpot.com sin alarmsentral i USA. Samtidig ble pasienten tatt hand om på beste måte. Teltet kom opp, primusen ble tent, dobbel sovepose lagt ut og varmet opp, før pasienten ble tatt inn i teltet, stelt etter beste evne og holdt under kontinuerlig kontroll.

Mange som ferdes i fjellet eller padler langs kysten har etter hvert skaffet seg nødpeilesender, og mange har valgt senderen fra amerikanske FindMeSpot. Den har noen tilleggsfunksjoner som har gjort den attraktiv på tur, ikke minst muligheten for å sende korte sms-er med tekst og gps-posisjon, automatisk trackingfunksjon og hjelpemeldinger til pårørende. Senderen tar ned gps-posisjon og sender melding til FindMeSpot-sentralen ved hjelp av kommunika¬sjons-satelitter. Da denne senderen ble utløst nyttårsaften, ble situasjonen i Anjavassdalen med ett til en stor redningsaksjon som involverte både pårørende, amerikansk og norsk rednings¬sentral, politiets vaktsentral i Tromsø og AMK-sentralen på Universitetssykehuset (UNN).

Egen erfaring fra bruk av FindMeSpot-senderen tilsier at ni av ti OK-meldinger med kartposisjon registreres i løpet av de 20 minuttene disse meldingene sendes. Ved bruk av SOS/911-funksjonen, vedvarer meldingstrafikken til senderen slås av. Da mange kan komme til å måtte sette sin lit til redningstjenesten, kan det være nyttig å se hvilket apparat som settes i sving og hvor lang tid det kan komme til å ta før profesjonelle hjelpestyrker er på plass. Vår nødmelding ble registrert i Spot-systemets logg kl. 18.46. Deretter ble pårørende ringt opp omkring kl. 19.00 for å gi supp¬lerende opplysninger om senderens eier. Troms politidistrikt ble varslet kl. 19.33 fra International Emergency Response Coordination Center, som er Spot-systemets kontakt mot nasjonale redningstjenester. Fra da av var det Troms politidistrikts vaktsentral som var operativ redningsledelse. Vaktsentralen varslet Hovedredningssentralen for Nord-Norge kl. 19.55, deretter operativ leder i Tromsø Røde Kors samt AMK-sentralen ved UNN. Sentralen ville forsøke å få helikopter på vingene. I så fall ville pasienten kunne blitt hentet omkring kl. 21. Da det endelig var flyvær noen timer senere, ble helikopteret likevel stående på grunn av tekniske problemer. Helikopteret gjorde et forsøk på å fly utpå natta, men måtte snu på grunn av været. Det ble dermed de frivillige mannskapene i Røde Kors som ble redningen denne kvelden.

Redningstjenesten i Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner er basert på frivillig og ulønnet innsats. Det kan derfor synes som en utfordring å stable på beina en redningsstyrke på kveldstid nyttårsaften. Ikke desto mindre: Klokken 22.30 meldte Røde Kors at de hadde mobilisert redningsstyrker fra de lokale korpsene i Bardu, Finnsnes og Balsfjord. Ventetida fortonet seg lang for dem som tok vare på pasienten i teltet i Anjavassdalen, og i denne tida ble det også sendt privat nødmelding til Spot-eierens pårørende. Dette ble tolket som en eskalering av nødsituasjonen både av pårørende og politi. Da pasientens situasjon fortsatt var kritisk, ble det også sendt to skiløpere fra Vuomahytta til Gaskashytta, der det var dekning for mobiltelefon, for å få gitt beskjed til redningstjenesten om at det var en alvorlig nødsituasjon. Det var tross alt nyttårsaften, og hvem visste hvordan en nødmelding ville bli tolket? Og hvordan ble våre nødbluss tolket? Året i forveien tjente de som nyttårsraketter!

Like over midnatt la de første fire snøskuterne fra Bardu Røde Kors av gårde fra Innset, og en halvtime etter fulgte fire snøskutere fra redningskorpsene i Balsfjord og Finnsnes etter samme vei. Det var en hel jobb å kjøre spor, særlig idet gruppa forlot Altevatn og ga seg ut i djupsnøen mot Vuomahytta. Patruljen nådde fram til hytta klokken 03.46, og dermed kunne redningstjenesten få den første informasjonen om nødsituasjonen. En halv time senere hørtes motordur utenfor teltet ved Anjavassdalen. Ned lia kom en skuterpatrulje som i militær operasjon. Et nødbluss gikk til værs – både som et varsel om retning til teltet, men også som et uttrykk for usigelig glede hos en pasient som hadde holdt ut mer enn 12 timer med smerter og pusteproblemer. Men ennå ventet mer enn fire timer på skuterslede og ytterligere en lang tur i ambulanse, før Bardu-mannen ble tatt hånd om på sykehus i Narvik.

Våre to sykepleiere fulgte med pasienten til Innset, noen i vårt følge var fortsatt under veis til Gaskashytta for å varsle, og for oss andre ble det å rydde leirplassen i skogen og begi oss enda en gang til Vuomahytta. Der samlet vi oss på morgenkvisten til en prat om alt som hadde hendt de siste timene. Vi samlet snart sammen resten av utstyret og lot pinnekjøttet bli liggende i snøen utenfor til firbente fjellvandreres glede. Og inne i hytta, i en bøtte på kjøkkenbenken sammen med nyttårspilsen som vi syntes ville bli for tung å ta med tilbake; vestlendingens sjampanjeflaske som skulle markere hans første nyttårsaften i nordnorske vinterfjell. Det kan hende så mangt på Vuomahytta en nyttårsaften, noen ganger til glede og andre ganger til besvær!

Bildene viser: Øverst: Redningspatrulje fra Røde Kors ankommer Vuomahytta første nyttårsdag kl. 03.46 (Foto: GB, Tromsø). Neste: Vår turgruppe på vei opp Anjavassdalen. Vi følger elveisen, noe som kan vise seg problemtisk. Neste: Gamle Vuomahytta. Her kom kvinnen fra indre Troms inn og fortalte om turvennen som lå sjuk i løypa to kilometer ned mot Anjavassdalen. Nederst: Pasient og sjukepleier på skutersleden klar til den nesten fire timer lange ferden til Innset og ambulansetransport videre til sykehus i Narvik.

Tromsø i dag: Nordøst-Grønland 2006

2011-01-26T14:44:00.005+01:00

En spennende begivenhet i Tromsø i dag: Filmregisøren Leiv Igor Devold presenterer filmen Min norske bestefar, som handler om hans møte med sin farfar Hallvard Devolds historie. Mange av scenene i filmen ble tatt opp under vår felles ekspedisjon til Nordøst-Grønland i august 2006. Filmen vises i regi av Arktisk Forening i Tromsø og Norsk Polarinstitutt. Bildet viser kutteren Arnaq, som vi hadde til disposisjonn i to uker og tøffet rundt med i området mellom Mesters Vig og Myggbukta.

Godt turår 2011!

2011-01-07T20:56:00.005+01:00

I mer enn ti år - ja, for å være helt nøyaktig; de siste 11 årene - har nyttår blitt feieret på den aller flotteste måten jeg kan tenke meg: På tur! Og aller helst; en skitur, selvsagt. Bare ett år utgjør et unntak: En fottur langs Kapler Track på Sørøya i New Zealand ved årsskiftet 2008-2009. Men så feires jo også nyttår midt på sommeren på den sida av jorda. Årets nyttårsfeiring ble den femte i alt på Voumahytta i Indre Troms - dette flotteste av alle paradis til fjells. Vi var i år i alt 11 personer i to grupper som feiert nyttår her oppe - ni fra Tromsø og to kompiser fra Harstad og Midt-Troms. Vår gruppe bestod igjen av tre team - et team som startet noen dager tidligere og hadde tatt turen via Dividalshytta, ett team som startet fra Innset og gikk via Gaskashytta, og vårt team på fire stykker som startet fra Frihetsli i Dividalen onsdag 29. desember. Første dagsetappe gikk til Ole Nergårdbua. Det var god løype hele veien og turen gikk unna i rekordfart. Det var verre neste dag, da vi måtte pløye løype i djupsnøen hele veien fra Ole Nergårdbua, inn Anjavassdalen og til Vuomahytta. Teamene ankom hytta med en times mellomrom, fant roen lille-nyttårsaften og så fram til en kald og rolig inngang til det nye året. Det var meldt mer skyet vær, økende vind og snø nyttårshelga, men heldigvis ble det bare en smak av "uværet" på denne sida av fjellene. Vi kunne derfor nyte en lang og relativt stille dag henimot nyttårskvelden. Kan en slik dag tilbringes på en bedre måte enn i høyfjellet med lite annet i tankene enn å skaffe nok ved til kvelden? Denne nyttårskvelden skulle imidlertid bli veldig spesiell, som jeg skal komme tilbake til i et senere blogginnlegg. Jeg benytter dette innlegget til å ønske alle mine blogglesere og alle mine turvenner et godt turår 2011! Bilde viser gammelhytta på Vuoma, 26 km fra vårt startpunkt ved Frihetsli i Dividalen.

Første juledag på Fiskøya i Lødingen

2010-12-25T17:33:00.004+01:00

Årets stilleste dag har jeg tilbrakt på det mest fredfulle stedet jeg vet om: Hytta mi på Fiskøya i Lødingen. Jeg dro i dag tidlig og kom til et sted med 15 cm snø på bakken, et par minusgrader i lufta og en stillhet som bare dette stedet kan by på. Jeg fikk tent opp i ovnen og sett over at alt er som det skal. Jeg kunne tilbringe noen timer i dagslys her før det ble tid å si farvel for å vende tilbake til Harstad og resten av første juledag. Jeg ønsker alle mine blogglesere ei god jul, med dette glimtet fra livets lyse side.

Luksusliv i solfylte østlandsskoger

2010-12-13T19:28:00.011+01:00

Jeg har tilbrakt noen dager som mørketidsflyktning i kalde og solfylte østlandsskoger. Tilværelsen som flyktning er også en flukt fra dagliglivets plikter til et luksusliv der det er de gode detaljene som teller. Etter overskyet vær lørdag, men likevel dagslys nok sammenlignet med mørke midtvinterdager i Tromsø, opprant søndagen med klarvær som inviterte til å ta ut det meste en lang søndag i adventtida kan by på. Dagen ble tøyd lengst mulig, da vi kunne ta inn på en gapahuk med god utsikt til hele Kontorplia mellom Løken og Bjørkelangen. Med konjakk i vannflaska, eksklussive drammeglass av frosset vann og luksus skogsmiddag - pølser surret i bacon på spidd - ble kvelden i gapahuken et nytt høydepunkt i livet. Og til dere som besøker meg i min private hytte på Fiskøya ved Lødingen og setter pris på lange timer ved bålet i fjæra: Heretter er det bare pølser surret i bacon som gjelder!!!

Mørketidsflyktning

2010-12-11T17:19:00.004+01:00

Mørketida er en nødvendig del av livet for en nordboer. Det likevel et gode for sjel og sinn å oppleve noen dager med sollys idet mørket senker seg etter som det studer fram mot at sola snur. Det har etter hvert blitt en tradisjon å legge turen sørover ei helg i desember, og turen går også i år til skogene øst for Oslo der en god kamerat har sin hytte. Kveldene går med til lunt inneliv, prat om erfaringer fra turlivet som har vært og til å planlegge nye turer og ekspedisjoner. Temaet i år er selvsagt vår planlagte tur til elvene i Northwest Territories i Canada sommeren 2012. Og dagene tilbinges mest mulig ute i dagslyset. Og som oftest er det postkassen på Kontorplia mellom Løken og Bjørkelangen som er dagens mål. Og det legges merke til blant lokalbefolkninga at det hvert år er ført inn en besøkende fra Tromsø i den nøye førte statistikken over kontorpvandrere. Og jeg har vært nøye med å føre meg inn i protokollen over besøkende som vil la villdyr bestå i naturen. La ulven leve!

Turliv og førstehjelp

2010-12-02T17:47:00.004+01:00

Siste helga i november, med strålende og iskaldt nordnorsk vintervær, ble brukt til både turliv og kunnskap. Det var Troms turlag som hadde hyrt inn Tromsø Røde Kors for å holde kurs, og vi var i alt ni deltakere som brukte ei helg på Trollvassbu ved Tromsø til å lære førstehjelp for turbruk: Hvordan hjelpe folk i nød med de redskapene man har for hånden på tur. Oppholdet på Trollvassbu ble også en fin naturoplevelse, og særlig når både månelys og nordlys fikk gjøre vinterladskapet til en eventyrverden. Foto: GB, Tromsø.

Turliv eller tilskuer?

2010-11-23T21:30:00.004+01:00

Ei helg i november i ei tømmerkoie i Indre Troms? Det har nesten blitt en vane de siste årene å legge starten på mørketida til Vetlenesbua i Dividalen. Men da det nærmet seg å pakke i bilen, ble planen brått endret i samtale med en annen farende fant: vi drar til Gällivare i Nord-Sverige og får med oss åpninga på verdenscupen i langrenn - eller Cross Country World Cup i Gellivare som det heter på arrangementets offisielle nettside. Og helga ble litt av en begivenhet: Tenk å stå på tribunen under 10 kilometer klassisk intervallstart for kvinner og 15 kilometer for menn. Nesten fem timer i 15 kuldegrader - med kink i nakken etter fortvilte forsøk på å få et glimt av løpet på storskjerm for å skjønne noe som helst. Men vi skjønte da til slutt at Marit Bjørgen vant løpet og at Kristin Størmer Steira også denne gang ble nummer fire (se bildet fra starten med Kristin som starter rett foran Marit). Men ærlig talt: Det var en like stor opplevelse å få stå blant publikum da Marcus Hellner vant herrenes renn - og det på hjemmebane og på et skistadion som bærer hans eget navn. Om det var uavgjort mellom Norge og Sverige første dag, så var stillinga den samme da andre dags stafetter var unnagjort: Gull til de norske damene og til de svenske herrene. Men det som naturlig nok vakte størst interesse, var å se den tyske nykommeren som er i ferd med å ta over etter Evi Sahenbacher-Stehle og Klaudia Küncel Nystad: Monique Siegel!

Nordøst-Grønland 2006: Meg og Devold og hans bestefar

2010-11-10T13:54:00.009+01:00

Sommeren 2006 tilbrakte jeg fem uker i Nordøst-Grønland i samarbeid med filmregisøren Leiv Igor Devold. For min del var formålet med ekspedisjonen å besøke de norsk fangststasjonene som var i bruk under den norske fangstperioden på Grønland i årene fram til 1959, og særskilt den norske fangs- og telegrafstasjonen i Myggbukte og Helge Ingstads base i Antarctichamn. I disse dager har filmskaperen Devold gjort sin 17 minutter lange dokumentarfilm "Min norske bestefar" - produsert ved den polske filmskolen i Lods - tilgjengelig på nett. Filmen ble også vist ved filmfestivalen i Grimstad i sommer - og det er muligheter for at filmmen vil bli vist i Tromsø i januar 2011. Her kan du se både film og trailer: http://www.devold.pl/films/grandfather/

Bildene er fra ekspedisjonen i 2006: Øverst: Bloggskriveren foran restene av Helge Ingstads sysselmannshytte i Antarctichamn. Dernest: Stranda i Antarktichamn, med restene etter fangststasjonen etter snøras omkring år 2000. Dernest: Minneplate over Helge Ingstad. Dernest: Ved det tidligere gruveanlegget ved mesters Vig. Nederst: Under veis mellom Mesters Vig og Antarctichamn.

"Morn du!" - skjærgårdsidyll ved Hankø

2010-10-31T12:10:00.006+01:00

Det hender at man tar turen til de mer perifere delene av landet for å gjøre seg kjent med forståelsen av begrepet "friluftsliv" blant våre landsmenn boende i Sør-Norge. Denne gang gikk turen til Slevik ved Fredrikstad, der et gjeng herrer - alle med sine røtter i Harstad og gode venner fra skoleårene i hjembyen - ville bruke ei helg til det gode liv. Det ble tid til små vandreturer i området - i Fredrikstad på lørdag (gamlebyen og sentrum - med en forståelse av at også denne byen til en viss grad har en levende og urban sjel) og i skjærgården i Hankøsundet på søndag. På benken sitter mine gode turvenner og skuer over mot Hankø - og hilser et slentrende "Morn du!" til folket i sine hytter og cabincruisere.

Årets siste barmarkstur - til Voumahytta og Njunis!

2010-10-31T11:38:00.007+01:00

Den tradisjonelle høstturen ble i år, som så ofte før, lagt til dalene i Indre Troms. Turen gikk litt seinere enn vanlig, men hva gjør vel det når naturen viste sitt storsinn og ga oss en vakker høst etter tidenes mest regnfulle sommer. Turen startet torsdag 30. september, med min gode turkamerat, narvikværingen Helge bosatt i Oslo, som følge. Første etappe - som så ofte før: Til Vetlenesbua, Statsskogs flotte tømmerkoie ved Frihetsli i Dividalen. Fredagen kjørte vi sommerveien til veis ende og gikk ruta nærmest elva til Ole Nergård-bua. Etappen gjøres unna på en times tid, og vi syntes det var for tidlig å stoppe. Vi fortsatte, krysset Dividalelva over brua litt lengre oppe. Jeg kunne nå for aller første gang følge den nye sommerruta som er lagt kloss innpå elva innover Anjavassdalen. Herlig å vandre langs samme rute som man går på isen om vinteren. Og en mye åpnere trasé enn den tidligere ruta lengre inn i skogen. Vi nådde Voumahytta - dette paradiset på jord - tidlig på ettermiddagen og fikk god til til å finne oss til rette. Vi skulle være her til sødag, og hadde ikke helt avklar hva vi skulle bruke lørdagen til. Det ble til at vi tok turen til fjellet Njunis, som ligger nord for og på motsatt side av Anjavassdalen. Etter å ha vært i dette området i mange år, ble endelig Njunis et selvsagt valg. Og vi kunne ikke fått en bedre dag. Gnistrende klar høstluft og et fjell som lokket med sin hvite kappe på toppen. Det er godt å endelig ha vært en tur på Njunis, og vi skjønte fort at det blir flere turer hit. Enda en grunn til å legge turene sine til Voumahytta! Det ble en heftig lørdagskveld på hytta - da studentturlaget hadde lagt helgeturen sin hit og fylte opp med 16 turglade og pratsomme turfolk. Returen søndag gikk i ekspressfart de 19 kilometrene ned til bilen. Det er godt å holde formen ved like og kjenne at maskineriet fungerer. Vi ville ikke helt gi slipp på turopplevelsen og tok inn på Vetlensesbua, der vi brøt opp tildlig på natta for å rekke jobb og morrafly i Tromsø. Det ble en barmarkstur til Voumahytta også i år. Bilene, ovenfra og ned: Njunis sett fra området nær Voumahytta. Vetlenesbua. Stien langs Anjavasselva med Blåfjellet lengre fram. Bloggskriveren nyter dagen på Njunis. Voumavatnet sett fra den snøkledte toppen av Njunis. Bildet viser også at vi var utrolig heldige med været denne dagen. Hele området rett sør for Voumavatnet lå nemlig innpakket i et tett og lavt skydekke hele dagen.

Siste turprodukt: MSR Hubba Hubba HP telt

2010-10-09T11:22:00.005+02:00

Jeg har lenge vurdert fordelene med et "superlett" telt til fjellbruk. Da jeg for noen år siden oppdaget at Helsport lanserte sitt minitelt Stetind, løp jeg rett til butikken og kjøpte det - i topersoners-utgaven, mest for å ha litt ekstra plass på turer alene. Stetind er samme telt som nåværende Ringstind, bare at det er 20 cm lavere innvendig. Og nettopp dette ble problemet. Jeg har brukt teltet både på helgeturer og turer opp til to ukers varighet. Det lave innertelte gjorde at jeg helst unngikk lange kvelder i "camp". Og på turer for to ble det både lavt og trangt i teltet. Jeg har derfor lenge skult på de lette teltene som er lansert de siste to-tre årene - og jeg har sett meg ut favoritter som Eureka Spitfire, Helsport Ringstind, MSR Carbon Reflex og MSR Hubba (én manns) eller Hubba Hubba (to-manns). Jeg har lenge peilet meg inn på Ringstind, men har holdt litt igjen - selv om takhøyden har økt, er tomannutgaven svært trang for to, og det er uhensiktsmessig med bare én inngang på den ene sida. Det er mildest talt å legge opp til en katastrofe når man er to på tur. Jeg har den samme innvendingen mot det som blir sett på som creme de la creme-teltet blant de superlette variantene - MSRs Carbon Reflex: Teltet beregnet for to har bare inngang på den ene sida av forteltet. Men den viktigste grunnen til at jeg så langt ikke har kjøpt dette teltet, er løsningen med innertelt av myggnetting og "høyt" yttertelt, dvs. at teltduken ikke når helt til bakken for å sikre ventilasjon i teltet. MSR har den samme løsningen på Hubba Hubba, men dette teltet har da tross alt inngang på begge sider. Min skepsis på dette punktet får jeg bekreftet av debatter om disse teltene på ulike nettforum for turutstyr. Hva gjør jeg så? Løsningen fant jeg da jeg oppdaget MSRs nye Hubba Hubba HP: Her er inneduken av heltrukket, syltynn duk, noen som gir bedre ly i nordnorske fjell med alle årstider selv midt i juli. I tillegg har teltet fått ventiler på kortsidene av ytterduken, noe som gir mulighet for selv å styre friskluftstrømmen i teltet. HP-utgaven har i tillegg blitt lettere enn modellen med netting i innerteltet. Teltet veier 1,7 kg netto og 1,9 kg med alt tilbehør. Det er omtrent samme vekt som tomannsutgaven av Helsport Ringstind. Jeg mener at det siste teltet fortsatt vil være bedre når det gjelder vindtetting, med lavere ytterduk og Helsports gode ventilløsninger. Men Hubba Hubba HP gir mulighet til langt mer utfoldelse i teltet: Det er god takhøyde over et større område. Teltet har en bredde innvendig på 130 cm over hele lengden. Og teltet har to fortelt med inn/utgang på begge langsidene av teltet. Teltet vil være et slott for én person på tur og fylle alle behov for to. Jeg har kjøpt teltet hos min favorittbutikk for turutstyr i Tromsø - Skandinavisk høyfjellsutstyr.

Høstdager i Arkhangelsk

2010-09-26T20:04:00.005+02:00

Jeg har tilbrakt ei hel uke i Arkhangelsk denne måneden - fra 16. til 22. september. Det var mitt fjerde besøk i byen på tre år, og nå begynner jeg virkelig å se hvor vakkert denne byen ligger til ved bredden av elva Dvina, noen mil fra Kvitsjøen. Arkhangelsk var Russlands første havneby mot vest, og byen hadde tette forbindelser til Norge fra 16-1700-tallet av. Jeg besøkte denne gang byen som del av en delegasjon fra Troms fylkeskommune i forbindelse med undertegnelse av samarbeidsavtale mellom vårt fylke og Arkhangelsk Oblast. Ved samme anledning ble også det norske konsolatet i byen formelt åpnet av utenriksminister Gahr Støre. Andre halvdel av besøket var viet møtet i Det norsk-russiske kulturforumet, der jeg bidro med å presentere et stort samarbeidsprosjekt mellom museer i Arkhangelsk og Nord-Norge. Det som gledet mest ved besøket, var at det var lagt til dagene for det store markedet i byen - Margaritinskaja jarmarka. Russerne kan ikke bare lage store markeder, men er også eksperter på tøffe møteprogrammer. Det har derfor ikke alltid blitt like god tid til å gjøre seg kjent i byen. Denne gang var programmet litt romsligere, og jeg benyttet fritida til spaserturer rundt i byen. En tur langs elvefronten mot Dvina er en stor opplevelse, og man føler seg priviligert over å oppleve dette uten at området bugner av turister. Arkhangelsk er opplagt en by for framtida. Og snart vil elvebredden være fylt av små kafeer og av turister fra alle verdens hjørner.

Farvel, pappa!

2010-09-26T18:46:00.010+02:00

Det fins en tid for alt! Også for det aller siste farvel med sin far. Min pappa Fredrik Svendsen døde i Harstad 3. september og ble begravd fra Kanebogen kirke 14. september. Han var født i en sjøsamisk familie i Bekkarfjord i Finnmark 17. januar 1931. Begge foreldrene kom fra Kvænangen i Nord-Troms, faren fra Reinfjord og mora fra Vassnes. Høsten 1944 ble familien evakuert fra heimbygda under tyskernes brenning av Finnmark og Nord-Troms, og pappa havnet etter hvert i Finnmark-flyktningenes leir på Trondenes ved Harstad. Han arbeidet i 1950-årene på hvalfangst i Sørishavet og som gruvearbeider på Svalbard, men etter at han giftet seg med min mor i 1958, slo han seg etter hvert til ro i Harstad. Etter noen år uten kontakt mellom oss, har jeg fulgt pappa de siste årene av hans liv. Her på friluftsliv-bloggen min passer det å nevne at jeg nok har fått min store interesse for og glede over friluftslivet fra de mange turene pappa tok oss barna med på fra tidlige barneår. Bildet viser pappa, meg og en av mine søstre på tur i marka i Kanebogen ved Harstad. Hvil i fred, pappa!

I elvekajakk på Dividalselva

2010-09-02T23:08:00.004+02:00

Jeg gjennomførte et begynnerkurs i elvekajakk i midten av juli, og jeg har lenge håpet å få til en tur på en av elvene i Indre Troms for å holde ved like ferdighetene. Men man skal som en grunnleggende sikkerhetsregel aldri padle alene på elv, og det har ikke vært enkelt å finne ivrige elvepadlere som har ønsket å slå følge. Men omsider falt det seg slik at Niklas, som også så vidt har testet padleferdighetene på elv, ønsket seg en tur på Dividalselva. Her er Niklas lommekjent i og med at familien hans i generasjoner har drevet reindrift her - med boplass både i Nord-Sverige og i sin "sameby" i traktene rundt Voumajavre. Turen gikk fra brua ved Høgskaret og omkring 15 kilometer nedover elva. Egentlig er dette en litt for enkel elv for elvekajakk, men som nybegynnere var det flott å prøve seg i helt enkle grad 1 "stryk". Problemet var helst at det var svært lite vann i elva på de videste strekningene, slik at kajakkene måtte skubbes fra kulp til kulp. Bildene: Niklas i fint driv nedover Dividalselva i en Liquid Logic Remix 69. Nederst: To gamle klassikere: Bloggskriveren og Dagger Infraread.

Turleder i Indre Troms

2010-09-02T22:52:00.003+02:00

Høsten har vært over oss ei stund og mange av hverdagens plikter henger over oss igjen. En av mine mer gledelige forpliktelser har vært å være turleder på en av Troms turlag sine gruppeturer i Indre Troms. I år som i fjor gikk turen fra Rostadalen til Rostahyttene, videre gjennom Isdalen til Gappohyttene og tilbake gjennom Reiersdalen til bilene ved Tverrelvmo. Sjefsturleder Toril gikk i spissen i godt driv, og vi brukte nøyaktig 3,5 timer på de 13 kilometrene fra Tverrelvmo på kvelden fredag 20. august. Neste dag fulgte vi Nordkalottruta nordover til Gappohyttene, og søndag gikk turen gjennom reiersdalen tilbake til Tverrelvmo. Bildene: Turleder Toril i spissen for et følge på 13 deltakere og tre hunder. Rostadhyttene i bakgrunnen.

Gråværsøndag på fjorden

2010-08-15T18:27:00.003+02:00

En gråværsøndag. Værvaslet: regn og kuling. Sitte inne eller prøve seg i kajakken? Valget ble det siste. Bildet er fra dagens lille tur fra Eidkjosen på Kvaløya og rundt Håkøya. Sandnessundbrua (mellom Tromsøya og Kvaløya for dem som ikke er helt lokalkjent) i bakgrunnen.

Endelig på elv i kano!

2010-08-15T18:15:00.006+02:00

Som mine ivrigste blogglesere vil vite, har jeg et mål om å komme meg på langtur i kano. Og det er elver i Canada jeg har sett meg ut som mål, inspirert av drømmen helt fra tenårene om å bevege meg inn i Helge Ingstads pelsjegerland. Det er derfor med en ikke liten smule fryd jeg kan glede dere med disse små glimtene fra et kurs i elvekano-padling i Dividalen for et par helger siden. Kurset ble arrangert av Målselv-firmaet Undervegs, et entusiastisk gjeng friluftsliv-gründere som tilbyr "adventures in Northern Norway". For meg ble ivertfall kurset, og særdeles andre dag med en 20 km lang tur nedover Dividalselva, en mektig opplevelse.

Nye padleutfordringer: Elvakajakk

2010-08-15T17:48:00.006+02:00

Sommeren 2010 har bydd på nye utfordringer i et våte element. Etter fem år som padler i salt vann, har det blitt tid for å prøve seg i ferskvann. Dåpen som elvepadler fant sted på et todagers kurs arrangert av Sjoa kajakksenter i midten av juli. Og en dåp ble det bokstavelig talt. Uten et eneste ufrivillig velt på havet, bar det rundt på første real time-forsøk på elvepadlekurset. For en havpadler ble det nemlig en brutal overgang til langt ustødigere farkost og vann som beveger seg i varierende fart, med hyppig skiftende retninger, med dropp og valser og med langt større krav til kroppsling medvirkning enn i relativt folkelig havpadling. Likevel var det veldig ok å ha gjenomført dette, og moderat elvepadling vil forhåpentligvis være en del av mitt reportoar i vann. Fordi det er krevende, en større utfordring og en form for padling med en veldig lang (og kankje bratt) lærekurve. Selv om jeg kanskje ikke vil komme til å gi meg ut i creek-båt i fosser på titalls meters "dropp", er turer og lek på elva i en liten kajakk verd de opplevelsene og gledene det gir. Bildene viser smule smånervøs bloggskriver som skal gi seg i kast med sin første elvepadletur (øverst), mens bildene under viser lek med egen elvekajakk (Dagger Infrared - en klassiker fra 1990-tallet og en god begynnerbåt) på flatt vann noe dager seinere.

Kebnekaise - endelig!!!!

2010-07-23T21:35:00.008+02:00

Kebnekaise - nordkalottens juvel! Du snøt meg for de siste 50 metrene til topps sist jeg prøvde meg, sommeren 2003. Da værmeldinga viste godt håp om klarvær i indre del av Nord-Sverige dagene etter endt padletur fra Tromsø til hytta i Lødingen, ble valget å prøve et raskt støt med sikte på å nå til topps på Kebnekaise. Vi tok løs midt på dagen tirsdag 6. juli, og etter kjapp middag på kafé i Kiruna, ble kursen satt mot Nikkaluokta, som er startstedet for vandreturen inn til fjellområdet. Jo, og for dere som ikke orker å gå: Helikoptertransport inn til Kebnekaise fjellstasjon for 700 svenske spenn hver vei. Vi valgte å gå, og takket også nei til å korte ned ruta noen kilometer med båttransport sånn cirka halveis på ruta. De 20 kilometrene gikk unna på fire timer og tre kvarter, og vi fikk satt opp telt ved fjellstasjonen omkring midnatt. Det var klarvær denne kvelden, og vi fikk et flott skue av toppbreen under kjøreturen inn til Nikka. Det var litt usikker værmelding for onsdag, så vi prøvde å komme oss av gårde så tidlig som mulig. Med avmarsj klokka åtte, fikk vi følge av den guidete gruppa som skulle gå over bre langs Østra leden, mens vi skulle følge den mindre alpine standardruta - Vestra leden. Slak stigning i starten, og etterhvert bratt opp noen solide steinurer. Men akk, da vi nådde toppen av det første, markerte fjellet og så mengder av små varder, bar det like bratt nedover igjen. Det er aberet med "turistruta"; at man må gi tapt mye av de innvunnete høydemetrene for å gå ned i "Kaffedalen" for å ta fatt på den virkelige stigninga til toppen. Formen var den beste, både hos Fjellprinsessa og jeg, så motbakkene gikk greit unna. Vi tittet bare så vidt innom den sjabre "Toppstugan" og hastet videre i konkurranse med skyer som truet med å pakke inn toppen av fjellet. Men idet stigninga flatet litt ut etter stugan, så vi den karakteristiske toppbreen av Kebnekaise rett framfor oss. Oh - så nært jeg egentlig var toppen sist jeg var her. Bare inn på breen og noen høydemetere opp så ville jeg vært selveste Knugen av Sverige! På denne dagen, en av de få goværsdagene så langt i sommer, var det ikke bare vi som ville til topps; Det var som en liten maurtue av folk ved innsteget til breen og kø for å komme til topps. Det var omsider vår tur; en bloggskriver med høydeskrekk fikk krabbet seg så pass til topps at æra ble berget, mens Die Spitzenprinsesse danset bestigningspolka aller øverst på spissen- med Robot glacioer under seg mot vest og Tarfala-området så vidt synlig under skyene i øst. Turen ned gikk lett unna med jubelen i seg over på ha kommet til toppen av Sverige. Tanken gikk enda en gang til turen i 2003, dengang en langtur fra Skjomen via Kebnekaise og videre nordover langs Kungsleden til Abisko. Denne gang var det samme vei tilbake. En selvsagt rast i "Kaffedalen", opp på motsatt side, og omsider langsomt nedover med teltet ved fjellstasjonen som mål. Turen tok like lang tid opp og ned: 5 timer hver vei. Og med mange høydemetre i beina, valgte vi derfor å bli værende til neste dag før vi returnerte til bilen ved Nikkaluokta. Vi ønsket selvsagt å gå hele etappen ned, og dét med liten forståelse for dem som tar denne turen med helikoper. Selv om det kanskje er en menneskerett, i vertfall en svenskerett, å komme til Kebnekaise, er det et spørsmål om det tjener den gode sak å påtvinge folk helikopterstøy som en del av opplevelsen. Det vakter både forargelse og forakt å måtte se at helikoptrene også fraktet folk helt til toppen av fjellet! For vår del gikk turen tilbake i riktig så jordnær gange - bloggskriveren breibeint over lyngen slik slik urfolk alltid har vandret her nord.

Ikke bare ut mot havet, men over havet - i robåt!

2010-07-22T22:52:00.006+02:00

Mine mest trofaste blogglesere vil ha sett at jeg har gitt uttrykk for en facinasjon for havroing. At den mest optimale opplevelsen av frihet i det maritime miljøet må være å måle krefter med storhavet i en robåt! Ja, ikke hvilken som helst robåt. Barndommens to og en halvroms spisse eller en "kjeks" (en mindre nordlandsbåt) er helst for fundamentalister som ikke beveger seg bort fra fjæresteinene - skikkelige "pekaller". Min interesse for robåter dreier seg om moderne havroere: båter med utriggerårer og rullende sete for lange og seige åretak, selvlensende dekk, lukkede skott og med for- og akterkabin. Til min glede oppaget jeg i dagens Nordlys- med referanse til denne artikkelen i Avisa Nordland - at en nordlending vil gi seg i kast med den store utfordringa for havroere: Deltakelse i Atlantic Rowing Race; det 5400 km lange racet over 70 dager fra Kanariøyene til Antigua i Karibioa. Raset gikk sist i 2009, og nordlendingen Trond Batland Erichsen vil delta i det neste racet i desember 2011, med Emil Eide Eriksen som makker. Avisa Norland forteller at det er fire nordmenn som har gjort denne bragden tidligere: Georg Harbo og Gabriel Samuelsen i 1996, og Arvin Bentsen og Stein Hoff i 1997. Bildet: Bloggskriveren skuer ut mot havet bak spissen av Sør-Senja under sommerens tur i kajakk fra Tromsø til Lødingen. Vil han også noen gang begi seg over havet - i en robåt?

Motstrøm eller medstrøm - padling i Sør-Troms og Nordre Nordland

2010-07-11T21:04:00.007+02:00

Da vi våknet femte dag på padleturen fra Tromsø til Lødingen, angret vi ikke på at vi stoppet foran kryssinga av Sørfjorden; nå lå fjorden blank og stille og det var bare å sette kursen rett over. Straks så vi Mjøsundbrua foran oss, og Astafjorden åpnet seg mot vest. Det var rein og skjær idyll dagen lang, og Salangen, Lavangen, Gratangen og Grovfjorden passerte langs babord side, mens vi hadde kontakt med strandlinja på Andørja og Ibestad til styrbord. Vi gikk i land i Hamnvik, fikk etterfylt depotet med ferskvarer fra Ica Ibestad og fikk oppleve stedets kulturarv på Hamnvik handelssted - den gamle brygga som drives som turiststed av Dons-familien. Vi krysset fjorden over til fastlandet og seig bedagelig langs land inn i de seine kveldstimene og leirsted ved Leca-fabrikken i Tovik. Her hadde bloggskriveren fri sikt til sitt barndoms paradis i Kanebogen ved Harstad. Dagen etter, turens nest siste dag, ble et møte med motstrøm og medstrøm i Tjeldsundet. Vi pauset ved Tjeldsundbrua, og da vi tok løs videre fikk vi spurt oss for om strømretninga - strømmen gikk sørover på fallende sjø. Altså i vår retning etter som det nå var full flo. Vi la derfor gladelig i vei mot Sandtorgstrømmen. Vi fulgte fastlandet og gikk tett langs land ved Fjelldal. Men idet vi satte kursen direkte mot Tjeldøya i sør og ante at målet ville nås denne kvelden, blåste det opp rett i mot, og vi oppdaget samtidig at strømmen gikk rett imot oss. Vi stod rett og slett bom stille i motvind og motstrøm. Mitt turfølge - Padleprinsessa - skrattet høylydt og viste til mitt standhaftige ønske om å nå fram denne dagen. Men omsider innså vi galskapen og gikk i land! Her fikk vi beskjed om at strømmen i Tjeldsundet går mot nord "når han fell". Altså tvert motsatt av beskjeden tidligere på dagen. Samtidig ga lokalbefolkninga på Fjelldal oss tillatelse til å campe for natta på holmene rett nord av bygda. Det ble en idyllisk, nordnorsk midtsommerkveld. I løpet av turens siste dag oppdaget vi sannheta om tidevannstrømmen i Tjeldsundet: Den går både nord og sør både på fallende og stigende sjø. Den snur nemlig retning midt mellom flo og fjære. Vi hadde lagt opp dagen etter siste beskjed om strømretninga, men fikk likevel motstrøm etter kort tid. Vi kom oss likevel både til Tjeldøyas nordside, forbi Ballstad og krysset over til Hinnøya rett sør av Kongsvik. Da grånet været til, regnet satte inn og vi fikk en frisk seilas siste stykket - over Fiskefjorden og til bloggskriverens landsted på Fiskøya i Lødingen kommune. Her dukket det opp lundefugl rett ved kajakken. Det ble et fint punktum for turens møte med dyrelivet langs leia. Under veis støtte vi nemlig på lekende niser og oter i sjøen, måke som fanget fisk rett foran vår lei, lundefugl, hettemåke, makrellterne, storspove, tjeld, ender, erfugl og andre av den nordnorske naturens arter. Det var et fornøyd turfølge - Padleprinessa og bloggskriveren - som nådde min vesle toromsstue på Fiskøya i kveldinga etter ni dager under veis fra Tromsø. Takk for en flott og innholdsrik tur!

Padledager i Midt-Troms

2010-07-11T19:46:00.007+02:00

Det gikk så som så med blogginga under sommerens padletur sørover fra Tromsø. Etter fire dager var batteriet tomt på min Asus Eee PC, og solcellepanelet som kunne levere 20 watt ga bare fra seg små glimt av ladestrøm når sola var på det skarpeste og lyste rett på panelet. Og med litt variabelt vær var det ikke mulig å holde tritt med pc-ens strømforbruk. Så derfor er de siste kapitlene fra padleturen skrevet i ettertid. Og jeg kan allerede nå røpe at turen endte etter planen; på Fiskøya i Lødingen i Nordland fylke. Dag fire av turen hadde endt rett sør for Finnsnes. Det ble et tett møte med skipstrafikken natta igjennom, og på morgenen kunne vi pakke kajakkene idet nordgående hurtigrute passerte rett ved. Vi padlert et par kilometer ut Solbergfjorden før vi på fortskriftsmessig vis krysset rett på tvers av skipsleie over mot fastlandet vest av Skøelv. Vi fant ut at det var best å krysse leia her inne i fjorden, fordi leia ble videre lengre ute i fjorden. Dermed ville vi brukt lengre tid i farvann beregnet på hurtigbåter i rute og lasteskip med søvnig mannskap til rors. Mine tanker gikk til turen i 2005 fra Tromsø til Harstad, med Nord-Norges kjente VKV-ikon som turfølge; dengang fulgte vi den rette og korteste linje og ble liggende mitt i skipsleia. Med den følge at vi etterpå har vært på nikk med hurtigbåtskippere og fortsatt drømmer om overraskende bølgestørrelse fra saktegående men akk så dyptpløyende lasteskip. Det er nok tryggest å komme seg ut av hovedleia langs norskekysten og heller nyte bælgene på behørig avstand. Solbergfjorden er den store seigpininga på en padletur på denne delen av kysten. Aldri, aldri, aldri om vi ville komme til å nå ytterste spissen av Espenes og kunne runde inn i Dyrøysundet. Det ble mye bannskap og slit i skiftende vindretninger før vi omsider skimtet Dyrøybrua. Og da var det på høy tid med en lengre pause - vi gikk rett inn til spikertelt-campingen på nordsida av brua. Og tillot oss både å bruke servicehuset og ferskvannskrana. Takk for all vennlighet - post mortem! Under pausen blåste det opp, og vi stampet oss fram i frisk motvind til vi endte dagens økt midtveis i Dyrøysundet. Og dagen etter, turens sjette dag, ble en fortsettelse av den forrige rent værmesig; med frisk bris, som bare ble enda friskere etter som vi nærmest oss kryssinga av Sørfjorden. Kanskje var vi litt for bleike: vi lot oss friste til å gå i land av 7 sekundmeters vind på tvers. Vi ergret oss slevsagt over valget da vi var kommet på land - men gledet oss etter hvert over å ha funnet nok en prima teltplass. God tid denne ettermiddagen ga oss anledning til å oppgradere proviantbeholdningen med steking av brødkarbonader: Ferdigblandet brøddeig (solsikkebrød) med et par skeier bakepulver. Rør ut alt i kokekar og stek i kjele flytende av solsikkeolje; en delikatesse. Til tross for manglende bblogging fra denne delen av turen, kunne venner og kjente og andre blogglesere følge vår ferd gjennom våre oppdateringer av vår spot-posisjon på bloggen (se feltet til høyre). Til tross for SMS fra vår VKV-venn om at det gikk sakte med oss, var vi fornøyde med å kunne legge Midt-Troms bak oss etter seks dager, og så fram til turens videre ferd i idylliske Sør-Troms.

Fra landligge i kuling til solskinn og medvind

2010-06-29T23:12:00.005+02:00

Padleferiens fjerde dag har endt på spissen av Senja rett sør for Finnsnes - med utsikt ut over den langstrakte Solbergfjorden og til bygdene i Lenvik og Sørreisa, og med industrirøyken fraFinnfjord smelteverk i nord. Første dag, lørdag, endte på fastlandssida ved sørspissen av Ryøya. Her ble vi liggende værfast søndag. Med værvarsel som tilsa 12-15 m/s vind, og vår egen måling viste 9,2 m/s rett imot padleetninga, valgte vi å holde oss på land. Og da ble det heller på med fjellskoene og en tur til fjells her i traktene ytterst på Malangshalvøya. Det var lovt bedre vær mandag, og vi kom oss av gårde i svak motvind. Vinden løyet etter hvert helt, og vi kunne krysse Malangen på blikkstille hav. Vi campet for natta blant trollske skjærgårdsklipper rett nord for Rødbergodden fort. I dag slo gorværet til . Vi var lovt helt vindstille, men til vår glede var det en liten bris fra nord, som ga oss små surfebølger som gjode dagen i kajakken mer leken enn på flatt hav. Da vi passerte Finnsnes, var valget å følge fastlandssida, eller krysse over til Senja. Vi valgte det siste. Fortjenesten er en korttere rute og et strandhugg på landets nesty største øy. Senja er en drøm! Ulempen er kryssing av skipsleia to ganger. Men etter å ha møtt fire hurtigbåter og fire lasteskip under kryssinga av Malangen, er bølger fra nærgående skipstrafikk små høydepunkter på padledagen. Bildene viser leirstedet ved Rødbergodden fort, Padleprinsessa i møte med Hurtigruta på vei mot Finnsnes. Og nederst: En oter som jumpet i sjøen rett ved leirstedet vårt i kveld - på stedet der tre niser hadde ligget og lekt seg framfor oss ti minutter tidligere. Man kommer i ett med naturen når man reker i stillhet langs fjæra.

Fra Tromsø i motvind - padleferien er i gang

2010-06-26T21:00:00.005+02:00

Så er sommerferien i gang, og også i år begynner ferien med en padletur på omkring ei ukes varighet- Turen startet fra Tromsø i dag. Målet er i det fjerne, og vil muligens være hytta mi på Fiskøya i Lødingen. Pakkinga til turen ble unnagjort i steikende solskinn og med blikkstilla i Tromsøysundet. Men da vi la ut fra Eidkjosen på Kvaløya i ett-tida, hadde det grånet til, og etter hvert ble det riktig friskt. Vi krysset fra Kvaløya til fastlandet rett nord for Ryøya, og tok oss i gjennom den miste Rystrømmen (på fastlandssida av øya). Vinden blåste opp til 8,5 m/s rett imot, med bølger rullende imot fra sør og vi sleit for hver meter. Vi valgte derfår å gi oss for dagen i seks-tida. Planen er å ta en dag av gangen og la været få bestemme dagsetappene. Kvelden i teltet er uansett trivelig, med trommende reindråper på teltduken, god mat, primusen på halv styrke og ei god bok å hygge seg med. Bildene viser bloggskriveren under kryssing av skipsleia på nordsida av Ryøya, og nederst: Padeprinsessa, som er mitt turfølge denne gang.

Sommerdrøm - drømmesommer!

2010-05-31T22:40:00.003+02:00

Blir sommeren 2010 like fylt av magiske øyeblikk som denne stunda i Skulsfjorden på ettermiddagen 17. mai; et blikk ut av sidevinuet på vei tilbake til Tromsø etter endt padletur, stopp i veikanten, fram med kameraet. Måtte sommeren 2010 bli tidenes drømmesommer!

Maidager på yttersida

2010-05-24T13:38:00.011+02:00

For oss som dessverre heller ikke denne vinteren prioriterte å komme seg på sjøen med kajakken, representerer mai det endelige møtet med storhavet på "yttersida". Selv brukte jeg 17. mai til den første turen utenfor Tromsø - den korte turen fra Skulsfjord til sandstranda ved Kvalneset ved Laukvika. Bildene avslører muligens en aldri så liten forventningsfull lengsel i forsøket på å bli godvenn med nyaskaffelsen Seda Glider.

Møte med langturpadlere på vei inn i vakre Nordland

2010-05-24T12:29:00.010+02:00

Det meste av langhelga til 17. mai brukte jeg på hytta i Lødingen. Men da muligheten bød seg til å møte noen skikkelige padlefantaster real life - det vil si under veis på en lang ekspedisjon - lot jeg ikke sjansen gå fra meg. Jeg fikk med meg min trofaste åredrager fra Hålogalandsgate i Harstad, og vi ville bruke den vakre sommerdagen 16. mai til å følge padleekspedisjonen på deres første etappe inn i Nordland fylke. Marius og far Laurence hadde startet fra Tromsø noen dager tidligere - med Tønsberg som mål sånn omtrent tre måneders tid seinere. dere kan følge ferden deres turblogen Fra T til T. Skjelden har noen skrevet så innholdsrike turbeskrivelser under veis og skjelden har en tur hatt så mange medpassasjerer på nett. Vi - åredrager Nils Jakob og jeg - sjøsatte kajakkene på Tjeldøya rett ovenfor Ramsund og bega oss nordover i møtet med tøffingene. Og idet vi seiler lystig i medstrømmen under brua fra fastlandet, ser vi de to sliterne mørne seg i strømmen motsatt vei. Vi snudde kajakkene og slo følge, og det ble en lystig formiddag i Ramsundet, tross motvind og motstrøm. Sønn magnus skriver om denne dagen og møtet med oss i dette blogginnlegget sitt. Vi fikk et lite innblikk i ekspedisjonspadleres liv - om å stå opp klokka fem for å være i padlinga klokka sju. Om å ha satt av tre måneder til turen, men likevel padle dagsetapper som om det stod om et rekordforsøk. Far og sønn hadde Ramnes som mål for dagens lunsj, etter siste overnatting på holmene rett nord for Tjeldsundbrua. Et naturlig lunsjmål all den stund far og sønn kommer fra den tidligere kommunen Ramnes i Vestfold. Poenget vil bli til et tresiders oppslag i lokalavisa om lunsjen på Ramnes ved Ramsund marinebase i Nordland. Hvor kjedelig ville ikke verden vært uten lokalaviser?

Bildene: Øverst: Laurence Østlie på vei mot Ramnes med fjellene sør for Ofotfjorden i bakgrunnen. Laurence padler en Boreal Design Saguenay - the best ekspedisjonskajakk ever! I midten: Far og sønn berger i land ekspedisjonskajakkene etter at et våken bloggskriver oppdaget at de i iveren etter å komme seg videre hadde lagt i vei på egen hånd. Nederst: Far øg sønn Østlie (Laurence og Magnus) på Ramnes med Narvik langt i bakgrunnen.

Veien til pudderet: Del 3: Strandtinden

2010-05-12T22:39:00.003+02:00

Jeg har inntatt mitt hyttepalass på Fiskøya i Lødingen og er klar for ei langhelg med skogsarbeid, vedhogst, strandlinjerydding og alt det som hører hyttelivet til. Jeg starter denne første kvelden på hytta med å fordype meg i lokalavisa Harstad Tidende. Og hva ser jeg ikke: En reportasje om Olav Solberg som får presentert en video på avisas nettsted fra sin randonee-tur på Strandtinden - fjellet rett ved hytta. Mitt hyttelivs hjemmefjell, som jeg fikk besteget for første gang sist sommer. Til fots, må jeg vel føye til. Og under nedturen fra toppen dengang langs fjellets nordside, skrenset jeg ned langs gamle spor fra ettervinterens "pudder"-nytere. Ved å finne fram videoen på avisas nettside, kan jeg bare slippe drømmene løs. Tenk om også jeg ... Enn så lenge får jeg nyte tilværelsen her ved Strandtindens fot. Bildet viser Strandtinden sett fra Sandtorg forsommeren 2009.

Fra Tromsø til Tønsberg i kayakk - God tur!

2010-05-09T21:46:00.005+02:00

Magnus er en av nestorene i det mest sosiale padlemiljøet i Tromsø - Stormgjengen. Mandag 10. mai legger Magnus og hans far av gårde på en drømmetur i kayakk; fra Tromsø til Tønsberg. Følg Magnus og far på bloggen Fra T til T. Vi er mange som ønsker dere god tur og som håper på daglige oppdateringer på stort og smått av hendelser under veis. Bildet viser Magnus ved Gåsvær på "yttersida" under en helgetur i juni 2008.

Siste turprodukt: Haglöfs Creva jakke

2010-04-18T21:36:00.011+02:00

Bladet Villmarksliv abonnerer jeg ikke på. Grunnen er rett og slett at bladets primære fokus på jakt og fiske ikke helt er i samsvar med mine villmarks-preferanser. Å stå og fiske er, som mange av mine kjære blogglesere vil vite, det aller kjedeligste jeg kan forestille meg. Men når en av mine kjære nieser, ansatt i et av landets bladkompanier, sendte meg Villmarksliv nr. 3/2010 i posten fra Oslo, var det bare å kaste seg over innholdet. Det var løftet på forsida om at bladet hadde "hardtestet" 13 allversdresser som vakte størst interesse. Jeg var nemlig i modus for å bytte ut den 2,5 år gamle Norrøna Narvik gore-tex-jakka, som allerede hadde flere småfeil og nå hadde i tillegg glidelåset begynt å fuske. Det virker som Norrøna er i ferd med å bli designfokusert møl, eller hva? Villmarksliv testet hele sett av jakke og bukse, og det var en dress fra The Nort Face og en fra Haglöfs som kom best ut - den amerikanske jakka kåret som "Best i test". Men hvem kan tenke seg å gå rundt i villmarka i en skalljakke med navnet "Mammatus" - The North Face Mammatus jakke. Mens jeg gikk og humret over dette, slang jeg innom vårsalget hos min favorittbutikk i Tromsø - Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Kirkegata. Og stor var gleden da jeg så at Haglöfs jakke fra den samme testen - Haglöfs Creva jakke - var på salg. Hva gjør man ikke når man sårt trenger en ny skaljakke, og en toppjakke til 4700,- er mulig å kjøpe for halv pris? Joda, jeg slo til. For meg ser det ut til at dette er et godt valg. Jeg liker særlig detaljen at jakken har klaff over frontglidelåset med borrelåslukking - en god løsning om glidelåset skulle svikte på langtur. Og særlig ettersom svikt i det vanntette glidelåset på Norrønna-jakka var årsaken til kjøp av ny jakke. Haglöfs-jakka er lettere og dermed en god sommerjakke, som er mitt primære behov denne gang, men har scoret høyt i testen også til vinterbruk. Så gjenstår det å se om denne jakka holder mer enn et par år. Jeg måtte sukke tungt da jeg nylig var i Harstad og så at min gamle Berghaus-jakke fra 1990, som jeg ga til min bror for noen år siden, fortsatt var like god! Og dessuten: Bladet Villmarksliv er ikke så verst det heller: Mange gode tester både i bladet og på nettstedet. Bildet viser ny-investeringa: Haglöfs Creda jakke.

Tips om en tur eller aktivitet fra Den Norske Turistforening: FSG møte

2010-04-08T08:58:00.001+02:00

Med kano i Alaska! Troms turlag-møte på kafe Flyt i Tromsø. Noe å tenke på for alle med ville drømmer!

oddsvend@online.no

FSG møte

Tema: Med kano i Alaska!

: http://www.turistforeningen.no/troms/activity.php?ac_id=28461

Hilser til påskefjellet!

2010-04-02T09:39:00.003+02:00

Påsken tilbringes innendørs! Av og til er det en jobb som må gjøres og som tar bort muligheten til utfoldelse i fjellet - selv i påsken. Jeg får bare glede meg selv over at litt arbeidsinnsats nå i påsken gir gode muligheter til utfoldelse i det fri seinere. Jeg ønsker god påske til dere alle fra mitt arbeidsloft!

Veien til pudderet: Del 2 - En verden av opplevelser

2010-03-26T22:08:00.003+01:00

En ganske så usedvanlig vinter synger på siste verset mange steder. Men her nord har vinteren ennå overtaket, og når solstrålene varmer og himmelen blir dypere blå, gir det bare ekstra glede og inspirsjon til vinterlig utfoldelse. Hvor vakker er ikke seinvinteren i Tromsø når været er det beste, kondisjonen holder til en tur på Tromsdalstinden og motet tillater fri utfoldelse i det hvite element på turen ned igjen. Jeg må bare innrømme at det er andre sine alpine vinteropplevelser som gleder meg denne fredagskvelden. Det er turmennesket og hobbyfotografen H.A. fra Tromsø som har sendt meg dette bildet og gitt meg tillatelse til å la mine blogglesere dele gleden. Bildet er fra Tromsdalstinden, og vi ser Tromsøya ved enden av Tromsdalen og lengre ut den eventyrlige øy- og fjellverdene som omgir dette arktiske paradiset. Er det rart jeg vil finne veien til alpine skiturer med anledning til opplevelser som dette.

En fortelling fra en alminnelig vintertur med Troms turlag til Voumahytta

2010-03-22T21:26:00.024+01:00

Det er en egen stemning når ei lita hytte fylles av slitne kropper, svett ullundertøy, sokker til tørk og skisko rundt vedovnen, når spisebordet fylles av en herlig blanding av tekopper, vannglass, drammeglass og en og annen halvfylt ølboks, når praten går i rykk og napp om alt eller ingen ting - og høydepunktet: Når gryteretten med ubestemmelig innhold og variabel konstistens settes fram, i mengder nok til et brigadekompani. Jeg snakker om begivenheten som skjer hver helg rundt om i det ganske land. Høydepunktet når gruppene i turtistforeningens mange fellesturer finner seg til rette i hytta som har vært målet for dagens lange marsj.

Helga 19.-21. mars var jeg for aller første gang - tro det eller ei - med på en av Troms turlag sine vinterturer. Jeg som helst ferdes alene i god arktisk friluftstradisjon, eller til nød sammen med to-tre stykker med noenlunde samme erfaringer og forventninger. Nå skulle jeg blande meg med 60-åringer med ansiktshud preget av turliv fra dengang Sverre M. Fjeldstad doserte om naturens undere - du vet; dem som går med falmet anorakk og slitte treski i 17. mai-toget - med nyinnflyttere på jakt etter sosialt liv, sykepleiere med frihelg og nybegynnere uten en eneste kilometer utenom maskinpreparerte løyper. Nåja, da jeg møtte opp på Troms turlags vanlige mønstrigsplass for fellesturene, på Nansens plass ved Tromsøbrua, var det en blandet men likevel turvant gjeng som skulle utgjøre hverandres turfølge de neste dagene. Vi var ti stykker som hadde meldt oss på denne helgeturen. Vi startet fra Tromsø kl. 17 fredag, og vi var klar for avmarsj fra vinterparkeringsplassen ved Frihetsli i Dividalen kl. 19.40. Det stod sju-åtte biler der fra før, noe som bekreftet at det er høysesong for vinterturliv og sannsynligvis godt med folk på turlagshyttene. Det var en av veteranene i følget som ledet an oppover bakkene, og det gikk raskt unna. Klokka ti over 11 kunne vi sjekke inn på Nye Dividalshytta der fortroppene hadde fått opp varmen og satt klar med skrøner fra ekspedisjoner verden rundt.
Jeg har ofte undret meg, når jeg har overnattet på turlagshyttene og blitt overrumplet av hordene på disse fellesturene, hvordan morralogistikken har ordnet seg i et kaos av klær til tørk, sko rundt ovnen, snø som skal smeltes til et utall termoser og drikkeflasker, og det mens noen, ja ofte de fleste slik den sosiale tvangen nå engang fungerer, tyller i seg denne seige og klumpete blandingen som noen kaller havregrøt. Noe mer vemmelig start på dagen vet ikke jeg! Nåja, mens disse mange var opptatt med å tylle i seg det seige klisteret, benyttet jeg sjansen til å ordne med vann til termos og drikkeflasker og til å få pakket det meste av egne saker i ryggsekken for å være klar til avmarsj. Da oppdaget jeg at mange av grøtspiserne egentlig også gjorde det samme. Hemmeligheten bak den gordiske knuten som fellesturenes logistikk tilsynelatende er, er at hver og én egentlig steller med sitt midt i den tilsynelatende disiplineringen rundt grøtfatet: En ryggsekk hentes fram, sko gjøres klar, termos fylles med vann. Og innimellom morgenrutinens rytme gumles det på sirupaktig havregrynsmasse i felles tilslutning til sunnhetsidealer fra 1950-årene. Det er bare tranflaska som mangler. Da er det godt å sitte med sin knasende, friske frokostblanding og Nestle cappuchino og bare observere.

Vi kommer oss av gårde på denne andre dagsetappen i ni-tida på morran. Selv om snøen er dyp, bærer den heldigvis såpass at vi slipper den mest fryktede grynninga. Heldigvis har vi en turleder som har skjønt at det er hans misjon i livet å pløye vei, ta takene der djupsnøen likevel kunne bli en utfordring og på den måten skape glede og trivsel for sitt turfølge. Og vår turleder var standhaftig i sin gjerning. Første etappe gikk til Havgavuoma-hytta, og det var på denne etappen mange hadde forventet et slit. Vi holdt høyde i terrenget og nærmet oss hytta i en sirkel. Vi fulgte stort sett sommerstien, og erfarne turfolk kunne fortelle om samers tradisjon med å merke bjørkestammer i til- og fra-retning som en veiviser. Etter Julos-elva kom vi noe lavere i terrenget og ved hjelp av gps fant vi den lave og litt bortgjemte vesle Statskog-bua. I den åpne delen er det vedovn og to sengeplasser. Vi ankom etter knapt tre timers gange - akkurat i tide til dagens første lunsj. Neste etappe - som egentlig var resten av dagsmarsjen - var en sammenhengende "höydare" i mitt skivandrerliv. Vi krysset tvers over øvre del av Dividalen og beveget oss rett vestover og opp i fjellene. Etter å ha passert Galgojavri, hadde vi to alternativer - å gå i nordvestlig retning ned Galgovaggi og møte dalen sørvest for Blåfjellet og følge denne til Voumahytta. Vi valgte imidlertid å holde en vestlig kurs og tok oss over Doarrovarri og fikk dermed en lekende kjøretur i "pudderet" (huff der dukket nå det ordet også opp) ned til Voumavatnet. Siste etappe over vatnet gikk lekende lett med hyttene i sikte. Vi nådde Voumahyttene noe over kl. 18, tok inn på Nye Voumahytta og fikk oppleve en kveld i god turlag (!).

Vi hadde sjekket yr.no etter alle kunstens regler før vi startet turen, og var forberedt på skyet vær siste dag. Men været viste seg like fortreffelig som dagen før, og vi fikk en like eventyrlig dag på ski. Turen gikk på Anjavasselva til canyonen og fossefallene ned mot Divielva. Her skar vi sørover og fulgte (grovt sett) sommerruta mot vadestedet over Divielva. Herfra var det staking på Divielva til Ole Nergårdbua og en lett ettermiddagstur siste etappen ned til bilene ved Frihetsli.

En fellestur med Troms turlag er et møte med turglade mennesker i mange og individuelle varianter. Tilflyttere, særlig utenlandske, er nok bedre representert her enn i befolkningen ellers, og det er derfor ikke til å komme utenom at skiferdigheter blir et tema. Det vil overraske noen av bloggleserne at jeg tar opp dette temaet, all den stund mine egne skiferdigheter ikke har vært de beste. Men med ski som inviterer til kjøreopplevelser, klarer selv jeg å føle meg komfortabel og dermed også registrere ferdigheter, og kanskje også mangel på sådanne, hos andre deltakere i deres forsøk på å mestre nedoverbakkene. Det var knall og fall, sågar sammenstøt med utløsning av gloser langt utenfor fjellmagasinenes ordlister. Men mest overrasket det nok likevel at turens danske deltaker, tilsynelatende skapt helst for lettere spaserturer mellom female fashion-shops på Strøget, viste seg som den råeste når det kom til kjøreteknikker med bøyd innerfot og trykk på ytterski, såkalt telemarkstil.

Alt i alt: Min første fellestur vinterstid med Troms turlag var en opplevelse som frister til gjentakelse.

Noen tekniske detaljer for de spesielt interesserte: Frihetsli-Divihytta etter vinterløypa: 12 km. Divihytta-Havga 6,7 km; Havga-Vuoma 18,2 km; Vuoma-Frihetsli 27,5; i alt 64,4 km. Gjennomsnittsfart Vuoma-Frihetsli (inkl.pauser) var 2,9 km/t. Opplysningene er fra deltaker som gps-logget turen.

Dividalen-Voumahytta: OK message from Spot Messenger

2010-03-20T21:45:00.002+01:00

GPS location Date/Time:03/20/2010 21:46:06 CET

Message: Hei! Jeg er på tur i Indre Troms. Klikk på kartreferansen og se hvor jeg er. Hilsen Oddvar.

Click the link below to see where I am located.
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=68.67223,19.48539&ll=68.67223,19.48539&ie=UTF8&z=12&om=1

Bildet viser deltakerne i Troms turlags fellestur på vei over Vuomajavri lørdag ettermiddag med Vuomahyttene i sikte.

Til Voumahytta - paradiset i nordnorske fjell

2010-03-19T15:08:00.004+01:00

Denne helga går turen til Dividalen og til Voumahytta. Jeg følger denne gang Troms turlag på deres organiserte helgetur. Du kan lese mer om turen i turlagets program. Vi er totalt 11 stykker som skal delta. Vi legger i vei fra Tromsø fredag kl. 17 og kjører til Frihetsli i Dividalen. Er vi heldige, har vi fått skiene på beina kl. 19.30, og vi bør regne med 3,5 timer opp til Dividalshytta - og vil være der kl. 23. dagen etter venter en marsj på 25 km. Det er planlagt en rute videre innover Dividalen til Havgavouma, før vi krysser øvre delen av dalen, begir oss inn i fjellene mot vest og kjører videre vest og ned til Voumavatnet og til Voumahyttene. Det blir mitt første gjensyn med dette paradiset i den nordnorske fjellheimen siden turen dit nyttårshelga. Søndag følger vi den korteste veien hjem: på elveisen på Anjavasselva ned mot Ole Nergårdbua og videre ned på og langs Dividalselva til Frihetsli. God helg til dere alle! Bildet viser en glad bloggskriver før nedkjøringa til Voumahytta langs Helvajokka under Kistefjell etter passasjen over fjellet fra Dividalen og Havgavoumi.

Rosta / Moskagaisa: OK message from SPOT Messenger

2010-03-06T18:58:00.002+01:00

GPS location Date/Time:03/06/2010 18:58:15 CET

Message: Hei! Jeg er på tur i Indre Troms. Klikk på kartreferansen og se hvor jeg er. Hilsen Oddvar

Click the link below to see where I am located.
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=68.92591,20.18558&ll=68.92591,20.18558&ie=UTF8&z=12&om=1

GPS-posisjon fra Moskogaisa-hytta. Bildet: Ved Rostahyttene i idyllisk turvær mandag 8. mars.

Plan for en tur i Indre Troms i mars 2010

2010-03-05T12:15:00.002+01:00

Det er tid for ei helg på ski i Indre Troms. Mine blogglesere får herved vite planen for turen. Så er det opp til dere å finne fram skiene og møte meg på viddene eller i fjellene. Været vil i følge yr.no bli variabelt, og det blir nok ei utfordring med vind, snø og sludd søndag. Fredag 5. mars: Fra Tromsø med bil kl. 15.00 til Innset i Rostadalen. Avmarsj herfra ca. kl. 18 til området ved Rostahyttene, der teltet settes opp. Lørdag: Over Moskojavri og rundt Moskovarri inn i Sverige til Pältsastugan. Videre rett nordover mot / til Treriksrøysa. Telting for natta. Søndag: vestover mot Gåldahytta. Sørover og opp i fjellet igjen. Videre til Gappohyttene. Mulig overnatting i hytte. Hvis været er dårlig, vil det være mulig å ta en direkte ruta fra Pältsa til Gappo. Kan da rekke fram til Gappo lørdag kveld og til og med unne seg en hviledag søndag. Mandag: Retur fra Gappohyttene gjennom Isdalen til Rostahyttene og ned til bilen ved Innset i Rostadalen. Hjemme i Tromsø ca. kl. 20. Vi er godt utrustet med turutstyr, kart og kompass, gps og nødpeilesender. Jeg vil sende meldinger fra min Spot-sender hit til bloggen under veis. Bildet: Rostahyttene under min siste tur i området - 16. og 17. januar i år. God helg til dere alle!

Veien til pudderet: Del 1

2010-02-20T18:44:00.008+01:00

Jeg har endelig kommet så langt at jeg tør å innrømme det her på bloggen: Etter at jeg lenge har beundret på avstand alle dem som suser nedover bratte fjellsider mens snøføyka står rundt dem, snek jeg meg i desember i fjor inn på favoruttbutikken Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Kirkegata i Tromsø og plukket ut det beste jeg kunne finna av utstyr for å kunne bli en av dem! Valget falt på utstyr som var lett og dermed velegnet for å komme seg opp bakkene, og som samtidig var i tetskiktet når det gjaldt kjøregenskaper når jeg skal nedover igjen. De som har vært med meg på noen vinterturer i Nord-Norge eller Nord-Sverige vet at nedoverbakkene ikke er mine beste venner. Jeg er nemlig den som mestrer motbakkene best når jeg er på tur. Da kommer alle spinningtimen på SATS til sin rett. Og den moderne bekledningen med høy svettetransport og fjorten luftemuligheter lokker jo bare til lykkestunder i endorfinrus. Jeg jobber meg jevn oppover med pulsen på 80 prosent av max. Og for skikkelig å sette meg i respekt, gir jeg litt ekstra på i de bratteste kneikene og legger selv de skarpeste i turfølget på behagelig avstand før toppen nås. Men der oppe skjer det merkelige: Jeg venter til alle har tatt meg igjen. Ja, det ser jo fortreffelig høflig og sosialt ut; at jeg venter til alle har tatt meg igjen etter den forrykende spurten den siste motbakken. Det er bare det at jeg helst ser at alle de andre har satt utfor nedoverbakkene som venter, før jeg selv gir meg i kast med stort besvær. jeg tilhører dem som helst ser at skifellene får være på både oppover og nedover. Mens resten av følgert suser av gårde og jeg bare ser snøkorn i fri utfoldelse etter den siste av dem, kommer jeg etter med voldsom kraftutfoldelse, der jeg ploger meg ned bakkene og kun går ovver til fri og glidende fart når det er fire-fem meter igjen av bakken. Så det er opplagt at det måtte være av det beste utstyret, om også jeg skulle kunne jo meg i kast med fjellsidene som en ekte telemarking eller randoneer. Jeg valgte et par G3 Saint ski, som er kjennetegnet av å være svært lette og samtidig gode kjøreski i løssnø. "Kanskje litt myke for rå kjøring på hardt underlag; da kan de klapre litt" hørte jeg ekspeditøren si, mens jeg så for meg at ploginga skulle ertsattes av alpine bevegelser en Kjetil André Aamot-entusiast verdig. Ja, skiene var nå engang kjøpt inn på forhånd, som et heldig kjøp under skisalget sist vår. Bindinger er en sak for seg. Valget falt til slutt på randonee-bindinger etter litt diskusjon rundt temaet slitte maratonknær. Og det ble igjen kombinasjonen vekt og alpine kvaliteter som ble avgjørende, da valget falt på et par Dynafit Vertical ST. Og valget av sko: Dynafit Zzero 4 CF. Og med staver, hjelm, briller, feller og sikkerhetsutstyr i tillegg beløp det hele seg til en sum som garantert holder meg borte fra ølkranene i lang tid framover. Men resulterer kjøpet i noe mer enn tørrlagte ølkraner? Og ski av 2009-modell som vil være vel bevart for mitt private turutstyr-museum? Det får de neste leksjonene av Veien til pudderet vise. Bildet: For en motbakkenes mester blir unnabakkene ofte et slit. Her et fall i en slak bakke i Narvikfjellene under en tur fra Skjomen til Sulitjelma påsken 2003.

Snøskred basic

2010-02-10T22:18:00.004+01:00

De to siste dagene har stått i snøskredets tegn. Ikke bare fordi det har kommet mer snø i Tromsø, men bl.a. fordi jeg har fått bruke noe av denne snøen til å lære noen basic kunnskaper om snøskred og skredredning. Jeg har et personlig prosjekt på gang om å utfordre meg selv på nye områder - også å erfare turlivets gleder i litt skråere terreng enn tidligere. Og jeg har stor tro på at kompetanse - det vil si kunnskaper og ferdigheter - er en metode for å trenge forbi tidligere skrekksperrer. Et av kompetansemålene er å kunne vurdere skredfare og mestre turer i terreng som er så bratt at skredfare kan oppstå. En viss kompetanse er allerde innarbeidet i form av gårsdagens korte innføringskurs om snøskred: kunnskaper om skredfare, grunnleggende redningsteknikker og praktisk øving i bruk av elektronisk skredsøker. Og i dag ble dette fulgt opp med at jeg deltok på et medlemsmøte i Fjellsportgruppa i Troms turlag - et møte med snøskred som tema. vel hjemme fra møtet gir jeg meg i kast med Kjell Brattliens (!!!) Den lille snøskredboka, som på få sider gir grunnleggende kunnskaper for praktisk bruk. Jeg tar med noen helt basic regler her: Faren for å løse ut snøskred er stor når: - en ser at det går eller har gått skred, - når det snør og blåser kraftig, - når temperaturen stiger brått. En bør holde seg unna bratt terreng (terreng brattere enn 30 grader) i 1-2 dager etter slikt uvær. Videre er det stor skredfare når: - det drønner i snødekket, - når det er skytende sprekker i snødekket.

Kurs i samisk tradisjonsmat på NRK

2010-02-04T22:30:00.005+01:00

En av kveldende denne uka deltok jeg på et kurs i samisk språk og mattradisjon hos Gáisi språksenter i Tromsø. NRK hadde et reportasjeteam til stede, og et kort innslag fra kurset ble sendt i NRK1-magasinet Førkveld tirsdag aften. Det er kursleder Niklas Labba som intervjues om behovet for et slikt kurs i samisk kultur. Bildet: Niklas Labba i kurs-lavvoen ved Samisk barnehage i Tromsø.

Bladet Villmarksliv med test av vintertelt

2010-02-03T21:07:00.008+01:00

Jeg abonnerer på noen friluftsmagasiner, som mine mest trufaste blogglesere vil vite. Men i dag måtte jeg bare krype til korset, det vil si å komme meg til Narvesen, og kjøpe et av magasinene som jeg ikke abonnerer på. Jeg hadde sett forsida på bladet som reklame på ulike nettsteder. Det var bildet av en smilende kvinne i ferd med å grave fyringsgrop i forteltet som trakk blikket til seg, og setningen "Vi har testet - 17 helårstelt - bo ute hele året", som ble liggende å gnage i bakhodet mitt noen dager. Så på vei hjem i ettermiddag, gikk turen innom Narvesen for å kjøpe Villmarksliv nr. 2/2010. De 17 teltene fordeler seg på åtte tunneltelt og ni kuppeltelt. Selvsagt diskuteres valget mellom de to telttypene, og spørsmålet om stormmatter eller ikke - velkjente stridstemaer for alle vintercampere. Det er et bredt utvalg av merker som testes. Det er The North Face Mountain 25 som kåres som "Beste kuppeltelt", mens det vil glede oss skandinaviske villmarkinger, når det er "våre egne" merker som kommer best ut i kategoriene "Beste allroundtelt" og "Beste tunneltelt", henholdsvis Hilleberg Kaitum 2G og helsport Fjellheim x-treme camp. Jeg må for min egen del bare si meg fornøyd med resultatet. Selv har jeg mulighet til å velge mellom to telt til vinterbruk. Skal jeg alene på langturer, eller tar en helgetur med én til i teltet, velger jeg Hilleberg Namatsj. Jeg har satset på tremannstelt for å ha nødvendig plass til utstyr, til å ta primus inn i innertelet når matlaginga er unnagjort, og jeg har spesialbestilt stormmatter til teltet. Dersom vi skal flere på langtur, bruker jeg Helsport Troll Camp. Det er en tidligere modell som ligner på nåværende Helsport Spitsbergen Camp, men med den forskjell at innerteltet er orientert på tvers av ytterteltet, noe som gir ekstra størrelse på de to forteltene (ett stort og ett lite fortelt). Også dette har selvsagt stormmatter. Så mitt valg av vintertelt har blitt to tunneltelt, begge med stormmatter, men av ulik størrelse og dermed med supplerende bruksområder. Bildene: Øverst ser vi mitt Hilleberg Nammatsj under soloturen Kautokeino-Stabbursnes i februar 2009. Nederst ser vi mitt Helsport Troll Camp ved bredden av Torneträsk i Sverige under en tur fra Innset til Bjørkliden i februar 2004.

En kveld med samisk språk og mattradisjoner

2010-02-02T22:41:00.009+01:00

Det er Samisk uke i Tromsø, ei uke som avsluttes med Samefolkets dag lørdag 6. februar. Jeg har brukt denne tirsdagskvelden til å delta på et språktemakurs hos Gáisi språksenter. Kurset var bestod av en innføring i samisk alfabet og øving i samiske hilsningsfraser og tallord. Enda mer interesant enn dette, for en fornorsket halvsame som meg, var opplæringen i laging av den tradisjonelle matretten Gurpi. Det er en matrett som består av kvernet reinkjøtt, godt ispedd reinfett, og det hele innsurret i reinens magesekkhinner. Kjøttet ble hengt til tørk en god times tid, og det ble tatt med hjem for servering ved en kommende høytidelig anledning - på Samefolkets dag. Bildet nederst: Bloggskriveren som fornøyd kursdeltaker med Gurpi til røyking.

Januarpadling: En smak av Arktis

2010-01-31T19:39:00.009+01:00

Jeg har en søndag i lykkerus! Jeg har innledet padlesesogen 2010, og det til og med selv om vi ennå bare ser jauarmåneden på kalenderen. Det var varslet ekstrem kulde i Tromsø denne helga, og selv om ikke varselet om minus 18 slo til, så kjentes 11 kuldegrader godt når sørøsten fra Balsfjorden slo inn mot turens startsted ved kajakknaustet på Kvaløya. Under veis over Sandnessundbrua viste vindmåleren ni sekundmeter. Siden dette var årets første tur, og dessuten den aller første turen i min nye Seda Glider kajakk, valgte jeg å holde meg i ly bak Håkøya. Viden tok likevel såpass godt på innersida av øya, at jeg fikk bra føling med Glideren i vinden. Opplevelsen var også spesiell på en annen måte. Det var den første vinterpadleturen for mitt turfølge, som fikk utfolde seg i min trygge ekspedisjonsbåt Boreal Saguenay. Med fjorden full av isflak, ble det som et arktisk eventyr. Sørøsten pressa isflakene mot kayakknaustet, og ilandstigninga ble derfor turens avsluttende høydepunkt. Bildet over: Mitt turfølge i min Boreal Design Sagyenay. Bildet nederst: Boreal Saguenay (t.v.) og Seda Glider.

Siste turprodukt: Pieps skredsøker

2010-01-31T11:07:00.003+01:00

Det krever mot å gi seg i kast med skiutfordringer i skrått terreng. Og det krever utstyr som kan øke sikkerheten om uhellet skulle være ute. Elektronisk skredsøker er en del av grunnutrustningen om man vil bevege seg utenom løypene i terreng med hellinger på over 30 grader. Når jeg først skulle kjøpe skredsøker, falt valget på denne kvalitetsmodellen fra Pieps: Pieps DSP Standard. I Tromsø selges den på kvalitetsbutikken Skandinavisk Høyfjellsutstyr.

Siste turprodukt: Vanntett kamera

2010-01-30T11:38:00.004+01:00

Et vanntett kamera har stått på ønskelista mi over innkjøp av turutstyr ei stund, og nå har jeg tatt meg råd til å kjøpe det. Et vanntett kamera er et must hvis man ønsker bilder fra padleturer, det er også en fordel på vinterturer med mye inn og ut fra varmt telt til kulda utenfor, og opplagt også fint å ha i nordnorsk regnvær på sommeren og høsten. Valget falt på et Canon PowerShot D10. Det virker som det beste å betjene i real life situasjoner, dvs med våte og kalde fingre og kanskje med padlehansker på. Mange andre vanntette kompaktkameraer har knøttsmå betjeningsknapper og er lite egnet i kalde og våte miljøer. Så derfor: Sjekk ut kameraet på disse Canon-sidene.

Blogging og ...disse altfor mange ting jeg ville.

2010-01-27T22:15:00.003+01:00

Det har blitt litt færre innlegg her på bloggen min i det siste. Det er flere grunner til det. En av grunnene er at jeg rett og slett brenner av lyst til å utfolde meg på flere områder. Tenorsaxen er hentet ned fra loftet og står klar til bruk i stua. Boka om fjellklatringens historie i Norge ligger halvlest på stuebordet. Det samme gjør de siste utgavene av de friluftsmagasinene jeg abonnerer på. Kanskje hører jeg på litt musikk. Og jeg holder på med Boman-Larsen biografi over Roald Amundsen. Og i dag skulle jeg vært på alpinkurs (kjøring med randonee-ski) i Kroken alpinanlegg (kurset ble avlyst pga lite snø). Om et par uker er det skredkurs samme sted (hvis det kommer snø). I dag meldte jeg meg på kurs i Guopa-laging (samisk tradisjonsmat) i lavvo hos Gáisa språksenter. Og så topper jeg lista med at jeg vil følge et kurs i salsa-dans hver mandag framover. Og jeg vil opprettholde treninga på SATS: spinning og styrketrening. Synes du dette høres hesblesende ut? Da skal du huske på at jeg er en kar som fikser det aller meste, som er best i alt jeg forsøket meg på, og som gang på gang bekrefter at jeg er et geni, slik jeg skriver om i dette innlegget. Jeg brenner av lyst til å følge alle innfall og la alle løse tråder jeg finner på min vei bli en del av den fortellinga jeg vever om mitt liv. Det kunststykket som kommer ut av veven blir nok å vise "disse altfor mange ting jeg ville" på livets vei. Det var sånn sett ikke uten grunn at jeg ble begeistret for denne skulpturen av Anne Berit Nedland under strandhugget på Tranøy i Hamarøy under fjorårets padletur fra Harstad til Bodø. Når jeg fortsatt vil "disse altfor mange ting", vil det bli noe lengre tid mellom innleggene her på bloggen. Jeg håper mine lesere har forståelse for det. Når livet skyter fart, gjelder det å henge med.

Siste turutstyr: Skredsøkestang

2010-01-23T22:08:00.003+01:00

Jeg vil komme til å utfordre meg selv i 2010 ved å utvide friluftslivet til nye områder. Ett av områdene vil være skiturer i litte mer skrått terreng enn det jeg har mestret tidligere. Og blir terrenget skråere enn 30 grader, ja da kan det som kjent være fare for snøras. Som en del av forberedelsene til skråterreng-turer (ja, kanskje til og med toppturer) vil jeg delta p et skredkurs i Kroken alpinanlegg i begynnelsen av februar. I den anledning har jeg anskaffet en Black Diamons søkestang - Quick Draw Super Tour Probe 265.

Å hilse sola velkommen i Rostadalen

2010-01-21T22:59:00.003+01:00

Turen til Rostadalen i Indre Troms 16. og 17. januar ble en storslagen turopplevelse. Minus 18,6 grader på natta og nesten like kalt på dagen, og en frisk bris attpåtil, gjorde det til en frisk opplevelse. Turen ble også et møte med sola, nå som mørketida er over for denne gang. Bildet: Sol i fjellene ved Rostahyttene.

Rostadalen 16.-17. januar: OK message

2010-01-16T19:05:00.003+01:00

Hei! Jeg er på tur i Indre Troms. Klikk på kartreferansen og se hvor jeg er. Hilsen Oddvar

Click the link below to see where I am located.
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=68.93957,20.03756&ll=68.93957,20.03756&ie=UTF8&z=12&om=1

Januar-tur på Stewart Island, NZ

2010-01-15T22:51:00.003+01:00

Som kontrast til helgas tur i Indre Troms - nyt dette bildet fra Mason Bay hut på Stewart Island, øya sør for Sørøya på New Zealand. Her gikk jeg min store jubileumstur i dagene 7. - 10. januar 2009. Det regnet vann(!)vittig - 700 millimeter på ett døgn ble det seinere rapportert. Da jeg kom fram til Mason Bay, ble jeg anbefalt å returnere med én gang. Der vannet på den merkede turstien nådde litt over anklene på formiddagen, måtte jeg vade med vann til livet på returen. Da jeg var kommet meg igjennom ble turstien stengt, og dagen etter spanderte jeg på meg vanntaxi fra Freshwater Hut til landsbyen Oman, der hurtigbåten tok meg tilbake til NZ Mainland. En dag skal jeg skrive en turfortelling fra eventyret i New Zealand ved årsskiftet 2008-09. Æresgudspeiderordogkorspåhalsen! Bildet: Ego ved Mason Bay Hut 8. januar 2009.

Turhelg i Indre Troms: Rostadalen - Stor-Rosta

2010-01-15T19:42:00.004+01:00

De lyse dagene er tilbake. Snart viser sola seg på sørhimmelen. Etter seinhøsten - en laber sesong for turlivet - bringer lyset med seg forventninger om ei høytid for vinterturlivet. Og egentlig er det denne kalde, stadig litt lysere og tidlige vinteren som er den mest spennede og krevende tida i fjellet. Denne helga går turen til Rostadalen og langs det småkuperte slettelandet forbi Moskonjavri til Stor-Rostavatnet på grensa til Sverige. Turen starter fra Tromsø lørdag morra. Bilen parkeres på Innset, og så er det å følge sommerveien innover til brua over Rostaelva. Motbakkene opp til Rostadhytta blir sannsynligvis et herlig slit, men samtidig også god trening i å trekke pulk. Fra Rostadhytta flater det mer ut. Stor-Rostavatnet er målet, men det er mulig teltet settes opp noe tidligere. Så blir det heller morratur inn til vatnet, før nesen vendes hjemover igjen. Her inne er det mange turmuligheter, og det er vel ikke helt umulig at kursen kan komme til å settes mot Kåbmejaure og kanskje helt til Peltsastugan. Det avhenger nok av at det også har vært litt mildvær i fjellet den siste uka, og at snøen dermed kan ha blitt litt hurtigere. Bildet viser slettelandet øst for Rostadhytta med Adjatovaro som karakteristisk topp. Turen vil gå i bakkant av denne . Bildet er fra en sommertur i dette området i 1989.

Rouhkonborri nasjonalpark - Velkommen!!!!

2010-01-12T20:32:00.003+01:00

Troms Folkeblad melder i dag at Fylkesmannen i Troms nå går inn i siste fase med forberedelse til å realisere Rouhkonborri nasjonalpark. Parken vil omfatte området mellom Sørdalen og Rouhkonborri ved Altevatn i Bardu, og den vil bli på 571 kvadratkilometer. Et av de aller flotteste naturområdene i Troms vil dermed få et vern som vil gi framtidas naturbrukere gode og ekte naturopplevelser. Bildet viser fjellet Rouhkonborri fotografert fra nordsida av Altevatn under årets nyttårstur fra Dividalen til Innset.

Coppermine River - et skjeldent eventyr for meg - og for mange andre!

2010-01-12T20:18:00.009+01:00

Jeg er i researcfasen for en mulig kanoekspedisjon på Coppermine River i Canada i 2011. Jeg hadde kanskje et håp om elvepadling fra midt på den nordcanadiske tundraen og 85 mil rett nordover til Nordvestpassasjen skulle være et skjeldent eventyr. Jeg må bare innse at om det blir et skjeldent eventyr for meg, så er det også et eventyr for veldig mange andre. Men slik er det vel med det meste av velrenomerte "villmarksopplevelser" jorda rundt! Eller hva med å gå i kø både på Europas og verdens høyeste topper? Det er et vell av arrangører av kanoturer på Coppermine River. En av dem er Black Feater, som arrangerer en toukers tur på den nederste tredelen av elva - for netto pris av 31.000 kroner. Men så er det vel også det som er prisnivået på organisert turliv i arktiske strøk. Bare sammenlign med prisene på Svalbard. For meg er det ikke organiserte pakketurer som er målet, men en langt rimeligere løsning basert på egen logistikk. Likevel: Et søk på orgaiserte pakketurer pirrer eventyrlysta. Bildet: Dividalselva, kanskje egnet for trening for padling i Canada?

Et måneskinnsparadis

2010-01-10T22:11:00.006+01:00

Nyttårsturen til Voumahytta fortener fortsatt en plass på bloggen. Vouma - et paradis på jord som jeg besøker flere ganger i året. Bildet viser gamle Voumahytta i måneskinn nyttårsaften 2009. Et paradis i måneskinn.

Trening som restitusjon etter sosiale utskeielser

2010-01-10T21:58:00.003+01:00

Helga har stått i det sosiale bylivets tegn. Firer karer fra mitt ungdomsskolekull har møttes i Tromsø med base i mitt kjære rede, og har tilbrakt helga med samtaler over de temaene som er naturlig når bare guttene fra klassen møtes. Etter mye god mat og enda mer god drikke, var det godt å kunne avslutte helga med ei solid treningsøkt på SATS i Tromsø: 5000 meter på romaskin. 15 minutter skøyteløp, 20 minutter skiløp (begge de siste på maskin), 55 minutter spinningstime og 30 minutter rå styrketrening. Jeg trener for å oppleve maksimal glede av friluftslivet. Turer med ryggsekk, kajakk eller pulk krever god form, som her i Dividalen i nyttårshelga med stadige pulkvelt i ulendt terreng. Hjertepumpa banker, svetten siler - og livsgleden kan ikke bli større!

Den vanskelige overgangen til hverdagene

2010-01-06T21:54:00.004+01:00

Alle har opplevd den vanskelige overgangen til hverdagslivet etter gode og opplevelsesrike ferier. Etter fjorårets fem uker lange New Zealand-ferie tok det mer enn en måned før jeg klarte å forsone meg med hverdagene igjen. Og denne uka har jeg det på samme måte etter den flotte skituren i romjula og nyttårshelga. Turlivet er rett og slett ferie, opplevelser og det gode livet for meg, og overgangen til det vanlige dagliglivet blir stadig vanskeligere. Hvor meningsløse er ikke kontorets vegger og bokhyller, nå blikket heller vil stryke over hvite vidder og finne gode løyper gjennom bunnløs krattskog?

Nyttårstur på Kepler Track, NZ

2010-01-05T22:58:00.003+01:00

Nyttårsturen 2008-09 ble en litt annen opplevelse enn de vanlige turene i sprengkulde i Indre Troms. Under min fem uker lange ferie i New Zealand rundt årsskiftet, hadde jeg lagt inn to lengre vandreturer. Den ene måtte bookes på forhånd pga. stor pågang på de standardiserte vandrerutene. Nyttårsturen gikk over fire dager langs Kepler Track, som ligger ved landsbyen Te Anau noen mil sør for Queenstown i innlandet av Sørøya på New Zealand. Bildet viser stien over egga på Luxmore-fjellet mellom Luxmore Hut og Iris Burn. Første del av turen var preget av kraftig nedbør, først som regn og så som snø her i høyden.

Måneskinnsidyll

2010-01-04T21:15:00.003+01:00

Voumahyttene i måneskinn - nyttårsaften 2009-10 kl. 22.

Voumahytta nyttårsaften 2009-10

2010-01-03T22:29:00.003+01:00

Ei uke på ski i romjula og nyttårshelga er over. Turen gikk fra Frihetsli i Dividalen mandag 28. desember via Anjavassdalen, Voumahytta og Gaskashytta til Innset ved Altevatn søndag 3. januar. Nyttårsaften ble feiret på Voumahytta. Bildet viser Nye Voumahytta nyttårsaften kl. 21.37.

Nyttårsturen 2009-10: Dividalen-Innset: OK message

2009-12-31T14:34:00.004+01:00

Message: Jeg er på nyttårstur: Dividalen - Voumahytta - Altevatn. Klikk på kartreferansen og se hvor jeg er. Hilsen Oddvar

http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=68.67231,19.48668&ll=68.67231,19.48668&ie=UTF8&z=12&om=1

GPS location Date/Time:12/31/2009 14:34:53. http://www.findmespot.com/

Bildet viser Anjavasselva med Blåfjellet i bakgrunnen. Det er skjelden jeg har sett elveisen så sprukket som her. Skyldes det sein og hurtig frost? Hva er det som gjør at elveisen blir forskjellig fra år til år?

Plan for nyttårsturen til Dividalen og Voumahytta

2009-12-27T21:29:00.007+01:00

Da er det like før jeg skal legge i vei på årets romjuls-og nyttårstur. Planen er i korte trekk som følger: Mandag: Kjører til Frihetsli i Dividalen. Kort dagsmars (ski og pulk) til Vetlenesbua, med Turlagets ventebu som reserve. Tirsdag: Følger sommerveien videre innover dalen og går vinterløypa til Ole Nergård-bua. Under veis krysses Divielva ved Tronga og jeg går på elveisen det siste stykket. Onsdag: Over Divielva. Videre ca. 100 meter langs Anjavasselva og bratt opp gjennom skogen nordvest for denne. Etter å ha passert fossen går jeg ned på elveisen og går Anjavasselva inn dalen nordvest for Blåfjellet. Tar av fra Anjavasselva og følger sommersti til Voumahytta. Torsdag og fredag: Opphold på Voumahytta med dagsturer i nærområdet. Det er to alternativer for hjemreise lørdag/søndag: A) Retur samme vei tilbake. Til Ole Nergård-bua lørdag og videre ned Dividalen og hjem søndag. B) Jeg kan bytte bil med en gruppe som har startet ved Altevatn. Jeg vil da følge turløypa til Gaskashytta lørdag og gå videre over Altevatnet og langs dette til Innset søndag og kjøre hjem. Jeg har med telt og vil kunne overnatte utenom, men sannsynligvis nær, hyttene, og jeg vil hver dag under veis sende min kartposisjojn til denne bloggen. Bildet: Nye Voumahytta i mars 2009.

Min grønlandske filmdebut?

2009-12-27T21:17:00.005+01:00

Sommeren 2006 ledet jeg en fem uker lang ekspedisjon til Nordøst-Grønland i samarbeid med den polsk-norske filmregistudenten Leiv Igor Devold. Han er nå uteksaminert fra regilinja ved filmskolen i Lodz, der hans del av ekspedisjonen har resultert i filmen My Norwegian Grandfather. Jeg har ikke sett den ferdige filmen, men Devold har lagt ut en liten reklamesnutt for filmen på sitt nettsted. Utdraget får nesten fram tårene hos meg. Så storslått var naturen og så dypt sitter ennå denne fantastiske opplevelsen. Unn deg fire minutter fra Nordøst-Grønland og se innimellom klippene også bloggskriveren i sitt rette naturelement. Lenken til denne filmsnuten er min nyttårsgave til mine kjære blogglesere!! Bildet viser kutteren Arnaq, som var vår base i to av ukene på Grønland, passere ei fangshytte i Keiser Frantz Josefs fjord med fjellet Teufelschloss i bakgrunnen. Mektigere enn dette blir det bare ikke.

Romjulsdager i Queenstown, NZ.

2009-12-27T10:48:00.006+01:00

Midttveis i vinterkalde romjulsdager i Tromsø, lar jeg minnene fra fjorårets romjul i Queenstown, New Zealand varme meg. Queenstown ligger i innlandet på sørøya, ved sørenden av øyas fjellkjede, og er byen for actionpreget friluftsliv: strikkhopping, jetboating, elverafting, mountain biking med helikopterlift, osv. Men byen har også gode muligheter for mer "normalt" turliv. Og siden systemet i NZ er slik at vandreturer langs turløyper må være booket på forhånd, valgte jeg å bli noen dager i byen for å gjøre dagsturer i fjellene omkring før jeg ga meg i kast med langturen jeg hadde bestilt hjemmefra. Under oppholdet i Queenstown gjorde jeg tre dagsturer, blant annet til byfjellet Ben Lomond. Bildet viser byen sett fra dens Townhill. Ben Lomond starter i høyre bildekant.

Et av mine lureste turtips!

2009-12-26T23:56:00.007+01:00

Det er sesong for turliv i spreng-kulde! Mange vil ikke legge i vei fordi de ikke har varm nok sovepose. Jeg prøvde en stund en løsning med to soveposer utenpå hverandre. Det er lurt hvis du skal på tur med overnatting vekselvis i telt og hytte. Da slipper du å ligge i en femkilos ekstrempose ved en rødglødende varmeovn i Altevatnhytta. Problemet er imidlertid at to soveposer utenpå hverandre fort blir for trangt. Det fins en god og rimelig måte å løse dette på: Sett inn en ekspansjonskile i den ytterste posen, og du får god plass til en ekstra pose. For deg som mangler sovepose for ekstrem kulde, kan du enkelt bruke to tre-sesongers poser utenpå hverandre, og du vil ha en romslig og varm pose for turer i 20-40 kuldegrader. Når jeg selv nå skal på tur nyttårshelga - en tur basert på tømmerkoier og turistforeningas hytter, men med mulighet for overnatting i telt - har jeg med en Ajungilak kompakt winter (grense -18) innerst og en Ajungilak goose bay (grense - 5) med ekspansjonskile ytterst. Du får tak i slike kiler både fra Ajungilak og fra Mountain Hardwear, som vises på bildet og leveres av Sportsnett.no.

Nyttårsturen til Voumahytta - i fullmåne?

2009-12-26T23:19:00.007+01:00

Det har lenge vært kaldt og klart vær i Nord-Norge. Og med et tynt snølag siste dagene før jul - og med fullmåne nyttårsaften - har alt ligget til rette for tidenes turopplevese i Indre Troms neste uke med måneskinn, stjernehimmel og mulige nordlys-opplevelser. Nå viser langtidsvarselet for Dividalen på yr.no at det vil skye til, og det kommer til å være moderat kulde. Shit!!! Trøsta får være at det fortsatt blir oppholdsvær og rolige vindforhold. Og håpet: At jeg også får se fullmånen over Voumahytta denne gang, som nyttårsaften 2003.

Bungy jumping andre juledag

2009-12-26T23:13:00.003+01:00

New Zealand er bungy jumpingens hjemland, og det var fra denne brua nær Queenstown ved innlandsveien fra Christchurh det hele startet. Bildet er tatt andre juledag 2008, da jeg var på vei til noen dager i opplevelsesbyen Queenstown. Men jeg innrømmer det like godt først som sist: Dette bildet fra bussvinduet var det nærmeste jeg kom strikkhopping på denne ferien.

Trooms i New Zealand andre juledag

2009-12-26T23:01:00.006+01:00

Oops! Denne bilen kom jeg over under bussturen fra Christchurch til Queenstown på sørøya i New Zealand for nøyaktig ett år siden, andre juledag 2008. Ikke rart en fra Troms stoppet opp ved denne bilens registreringsskilt. Bilen var en tjenestebil ved Lake Tekapo, som ligger i hjertet av fjellheimen på sørøya. Herfra kan man se Mt. Coock, som er landets høyeste fjell på 3754 moh. Dette er også midt i Ringenes herre-land!

Jul med 120 graders forskjell

2009-12-25T22:16:00.003+01:00

Det er litt avstand mellom fjorårets og årets julefeiring - nærmere bestemt omkring 120 grader. Både geografiske grader og temperaturgrader. Julaften 2008 "feiret" jeg i byen Rotorua i innlandet av nordøya i New Zealand. Det er litt avstand fra en by på omkring 50 grader sør til Tromsø på omkring 70 grader nord. Rotorua er "hovedstaden" for New Zealand urbefolkning, maoriene, men er også kjent for sine varme kilder. Fra 100 grader kokende vann er det også et langt sprang på graderstokken til minus 20 som venter i Indre Troms mot slutten av jula. Bildet viser de varme kildene og bygninger ved Maori-museet i sentrum av Rotorua.

Juletrim: Stavgang i mørketidslyset

2009-12-24T14:26:00.005+01:00

Med kulde og klart vær, har julaften vært en fin mørketidsdag i Tromsø. Under min tre timer lange vandretur (stavgang) var jeg innom Telegrafbukta på sørspissen av Tromsøya. Bildet er tatt kvart over 12 i dag og viser sørhimmelen på det lyseste. Vandeturer med eller uten staver blir treningsformen disse roligere dagene i jula.

Tid for julelektyre

2009-12-23T20:13:00.005+01:00

Med kontroll på juleforberedelsene, er det tid for de mer fornøyelige delene av jula. Konjakk-glasset hentes fram, og jeg tar den første boka av julas lektyre ned fra bokhylla. Hva er vel bedre enn å bruke lillejulaften og julaften på Cecilie Skogs bok Til Rolf. Tusen fine turer og én trist. Planen min er å gi boka som gave til Voumahytta under mitt tre dager lange opphold der nyttårehelga. Hvis du ikke skal til Voumahytta med det første, men likevel vil lese boka, kan du bestille den på Cecilie Skogs nettsted.

Juleforberedelser lille julaften

2009-12-23T20:02:00.005+01:00

Så var dagens juleforberedelser unnagjort! Ja, da tenker jeg ikke på rydding og vasking og pynting og juletre og slikt. Jeg har gjort ferdig viltgryta som skal nytes på Ole Nergård-bua under romjuls-/nyttårsturen i Indre Troms. Gryteretten helles rett over i turkasserolle og går rett til frysing. Og med 20 minusgrader i vente neste uke, holder den seg godt til den settes over primusen i kveldinga tirsdag 29. desember. Middagsmenyen for turen ser for øvrig slik ut: Mandag (Vetlenesbua): Kjøttkaker i brun saus. Tirsdag (Ole Nergård-bua): Den nevnte viltgryta. Onsdag (Voumahytta): Pinnekjøtt. Nyttårsaften (Voumahytta): Ribbe. Fredag (Voumahytta): Ribbe og pinnekjøtt. Lørdag (Ole Nergård-bua): Real turmat. Bildet: Middagen nytes i Vetlenesbua i november 2007.

O barnlige juletid!

2009-12-23T17:57:00.003+01:00

Den ordentlige jula hører vel egentlig barna og barndommen til. Derfor dette lille minnet fra en fjern barndom i Harstad. Fra min barndoms fotoalbum.

God jul!!!

2009-12-23T17:41:00.004+01:00

Jeg ønsker mine blogglesere ei riktig god jul! For min del blir det jul hjemme i Tromsø med avslapping, god mat, kaféturer, litt småjobbing over noen eksamensbunker og planlegging av nyttårsturen fra 28. desember. Og selvsagt skriving av noen innlegg her på bloggen. Og helt sikkert: Duett ned Jussi Björling på O Helga Natt! Da er det jul for meg!! - enten jeg befinner meg hjemme i Tromsø, på hytta i Lødingen eller på skitur. Som her: Julaften 2005 i nordfinsk viddelandskap på vei fra Kilpisjärvi til Kautokeino. Foto: HA, Tromsø.

Bladet Friluftsliv med 21 tips til vinterturer

2009-12-23T17:16:00.003+01:00

Fjellvettreglene sitter spikret som en del av den norske folkesjela. Å kunne ramse opp - "legg ikke ut på langtur uten trening, meld fra hvor du går, osv. - er like selvsagt som det å flyte over hvite vidder med tynne treplanker på beina. Nå har bladet Friluftsliv tatt steget videre: I nr. 6/2009 lanserer bladet "21 tips til din første vintertur". Det er regler som er like nyttige for en nybegynner som de er egnet som repetisjon for den erfarne. Her er noen av de nyttigste: Bruk romslige skisko. Ta med to liggeunderlag. Bardunér for storm. Ta med rikelig drivstoff. Drikk nok. Kle deg lett under forflytning. Vær forberedt på litt ubehag (egen erfaring: alle dager inneholder minst én utfordring). Og jeg vil føye til regel nr. 22: Sjekk erfarne turtips på friluftsbloggen oddsvend scandinavian wildlife! Bildet: Vær forberedt på ubehag: Som ei åpen råk under et lett snølag, her på flatene inn mot Lappjordhytta på tur fra Bones til Dividalen i mai 2005.

Svensk vinterturutfordring: "Hvita bandet"!

2009-12-22T22:13:00.004+01:00

Svenskenes "Blå band" har lenge vært et alternativ for havpadlere - ruta langs hele svenskekysten fra Svinesund til Haparanda. Nå har svenskene også kommet med sine grønne og hvite band, melder Utemagasinet nr. 10/2009. Det er ruta fra Grövelsjön fjellstasjon øst for Røros til Treriksrøysa; grenserøysa mellom Sverige, Finland og Troms ved Kilpisjärvi. Se mer på nettstedet for Vita och Gröna bandet. For min del er det vinterturen som lokker mest. Noen som blir med på tur i én og en halv måned om to-tre år? Bildet: På skitur i Sverige; pause langs Padjalantaleden 2003.

Nye Åsnes-ski: Vakkert, men hva med sikkerheta i nedoverbakkene?

2009-12-22T22:02:00.006+01:00

Åsnes er på markedet med oppdaterte utgaver av fjorårets fjellski og med nye modeller for året. En av modellene er Cecilie fjellski. Det hadde vært noe: Å kunne nytt synet av denne vakre skia for hvert eneste steg framover - jeg mener: med Cecilie Skogs vakre smil og et tekkelig rødt hjerte!!! Men ulempen er åpenbar: Hva med sikkerheta i unnabakkene? Nei, det er nok tryggest med trauste Amundsen eller Nansen. Da holder man fokus på prestasjoner, ytelser og bragder: Mot i brystet, vett i panna, stål i ben og armer! Trøsta får være at Åsnes-modellene Cecilie og Liv er spesialkonstruert for damer!